Nå for tiden kommer vi alltid for sent. Eller rekker det bare så vidt. Kanskje. Men vi har ikke alltid tittet på klokka. En gang hadde vi ikke klokker en gang, og tida ble nokså omtrentlig målt etter solens plass på himmelen, lokale skikker og distansert klokkeklemt fra nærmeste kloster.
Regler og dagsrytmer
Men når mennesker skal leve sammen og forholde seg til felles aktiviteter, må det vel kanskje være en slags rytme i sakene? Allerede i de første klostre fantes regler for oppførsel og dagsrytmer, og da Benedict av Nursia hadde pønsket ut sine regler, tok ordenssøknene i bruk hans åtte spesifiserte tider på døgnet til bønn og oppdeling av dagens dont.
I områdene rundt klostrene hørte folk at klokkene ringte, og kunne kombinere solmysingen med lyden fra kirketårnet når de skulle definere dagstiden. Og dermed begynte de vel å komme for sent de også...
I latinskolen denne uken forteller vi at "sero venientibus ossa".
Hva det betyr?
Sero har ingenting med null å gjøre og ossa er flertallsform av ossum (om det skulle hjelpe noen...) Venientibus kan vi kanskje spore. Caesar sa i alle fall veni, vidi, vici da han konstaterte sine triumfer, og det første ordet har samme stamme som vårt.
Hele forklaringen får du på LATINSKOLEN lørdag klokken 1703 og tirsdag klokken 1303.
Ukens hjemmelekse:
Denne ukens hjemmelekse får et tidsfokus:
En kjent forfatter og tenker som vi allerede har nevnt i vårt latinkurs sa følgende om tiden: «Hva er tid? Hvis ingen spør meg, vet jeg det. Men hvis noen spør meg, vet jeg det ikke.»
Vet du hvem?
Send svaret til , og vinn vår skoleuniform!
