La Nilsson i Beethovens Fidelio

I september sender Lørdagsoperaen i NRK P2 og NRK Klassisk en serie med historiske opptak fra the Metropolitan Opera i New York.

På lørdag er turen kommet til Beethovens fengselsdrama Fidelio, i et opptak fra 1966 med dirigent Karl Böhm.

Les: La Nilsson i Fidelio

I de ledende rollene hører vi svenskenes store dramatiske sopran Birgit Nilsson og James King. Her er historien om La Nilssons fantastiske karriere.

La Nilssons braksuksess

Birgit Nilsson debuterte ved USAs førende operahus, Metropolitanoperaen i New York i 1959, da som Isolde i Wagners Tristan og Isolde. Da var hun allerede en internasjonal stjerne og trodde ikke selv at en Met-debut ville bety så mye. Der tok hun, som hun sier selv i et intervju NRK bringer i kveldens operasending, grundig feil.

Det viste seg at en braksuksess ved the Met ga en oppmerksomhet og en gjenlyd over hele verden som ingen av Europas operahus kunne varte opp med. Ikke engang i Bayreuth, i Wagners eget operahus. Der sang Birgit Nilsson for første gang i 1953. Da som sopransolisten i Beethovens 9. symfoni.

Isolde med gode sko

Den første operarollen i Bayreuth sang hun året etter. Det var Elsa i Lohengrin. Altså av Richard Wagner, for man setter ikke opp operaer av andre enn ham på "den grønne haugen" i den sør-tyske byen Bayreuth.

I 1957 sang hun sin første Isolde der, med den store tyske heltetenoren Wolfgang Windgassen som Tristan og Wolfgang Sawallisch som dirigent. Men det var østerrikeren Karl Böhm - som også dirigerer kveldens Fidelio fra the Met - som gjorde den mest magiske Tristan-forestillingen i følge Nilsson selv. Det skjedde også i Bayreuth. Isolde-rollen gjorde Birgit Nilsson over 200 ganger, hennes egen personlige rekord.

Berømt eller kanskje beryktet, er hennes replikk da hun ble spurt om "hva som skal til for å synge Isolde". "Et par gode sko" svarte Nilsson tørt. Den vittige replikken hadde faktisk en forhistorie. Den mye lettere sopranen Lisa della Casa skulle gjøre sin første Isolde. Det ble spekulert i om della Casas stemme virkelig ville holde. "Hva skal til..." spurte man La Nilsson og hun slo til med sko-replikken fordi, som hun senere forklarte, ikke visste hva hun skulle si "uten å ljuge eller fornærme den søte Lisa della Casa".

For Nilsson hørte nettopp med til dem som mente at Isolde ikke passet for della Casas stemme.

"De er ubegavet og umusikalsk"

Birgit Nilsson ble født 17. mai 1918 på et lite sted i Skåne i Sør-Sverige. Under oppveksten drømte hun om å bli sanger - kirkesanger var det store målet - så da hun fant seg selv i den kvinnelige hovedrollen Agathe i Carl Maria von Webers Jegerbruden på Stockholmsoperaen i 1946, kunne hun nesten ikke tro det var sant.

Hun hadde riktignok begynt på Operahøgskolen i Stockholm, men debuten kom plutselig; på tre dagers varsel ble hun bedt om å hoppe inn for en sanger som gikk i permisjon.

I selvbiografien nesten femti år etter skriver hun levende om den skrekkinngydende tyske dirigenten, Leo Blech, 77 år gammel og meget brysk. Han herset med hele besetningen og ble aldri fornøyd. Den unge debutanten kalte han "ubegavet" og "umusikalsk". Birgit Nilsson orket ikke lese aviskritikkene dagen etter.

Da ringte telefonen og Dagens Nyheter ba om intervju etter "den strålende debuten" som journalisten sa. En stjerne var født. Nilsson var 28 år. Da hun året etter framstilte Verdis Lady Macbeth med ekstrem innlevelse og vokalt raffinement, var seieren total. Selv den kravstore Leo Blech kom på bedre tanker og ga henne rollen som den sensuelle Venus i Wagners Tannhäuser. To dager etter Tannhäuser-premieren fikk hun et brev i posten hvor det sto: "Bravo! Bravo! Gruss Leo Blech".

Sang under kuppet i Argentina

Da Birgit Nilsson la USA for sine føtter som Isolde i 1959, var hun altså allerede meget berømt. Hun hadde sunget ved alle de store operahusene i Europa, inklusive Bayreuth.

Og i 1955 var hun med på sitt livs mest dramatiske engasjement, alle fall sett med storpolitiske øyne. Birgit Nilsson var invitert sammen med et stjernelag av europeiske sangere til Argentinas enorme operahus, Teatro Colón i Buenos Aires, med plass til 3500 tilskuere. Tre stappfulle Tristan-forestillinger på fire dager - et vel hardt kjør selv for fru Nilsson - befestet hennes ry også i det politisk betente Argentina og Latin-Amerika.

Juan Peron var fortsatt president da Birgit Nilsson og hennes følge ankom i september 1955. Da de dro, var kuppet i Argentina et faktum. Peron hadde gitt opp, og diktaturet var innført. At peronistene hadde brukt Teatro Colón som våpenlager mens Tristan rullet over scenen, fikk hun vite i ettertid.

Beretningen om dette er levende fortalt i selvbiografien La Nilsson. Hun forteller presist og personlig om hvordan hun opplevde det som nesten absurd å være feiret operadiva på scenen mens et storpolitisk drama på liv og død utspilte seg i gatene rett utenfor.

Italiensk operatriumf

En av de største triumfene ifølge henne selv, skjedde likevel på hjemmebane, på europeisk jord. 7. desember 1958 åpnet hun den 370. operasesongen ved La Scala i Milano som Puccinis Turandot. Birgit Nilsson var den første ikke-italiener i moderne tid som hadde fått denne ære.

Rollen som Puccinis isprinsesse ble etterhvert en av hennes virkelige signaturroller, ved siden av Isolde. Særlig på the Met var Turandot en av hennes store triumfer. Og særlig når hennes motspiller var den kraftfulle italienske tenoren Franco Corelli. Deres samspill i Turandot ble etterhvert legendarisk, spesielt på grunn av den store duetten i annen akt hvor de bedrev den reneste kappsang.

Slik beskriver Birgit Nilsson sin motspiller: "Franco Corelli hadde en av de mest fatastiske stemmer som har eksistert. Trots den ganske mørke, dramatiske klangen, hadde han en utrolig høyde. Livet for ham kretset omkring den høye C."

I den berømte Turandot-duetten går de begge inn i en utholdt høy C, og konkurransen sto om hvem som kunne holde tonen lengst. "Corelli pleide å vinne" skriver Nilsson, men en kveld hun følte seg i ekstra god form, ga hun alt og så hvordan Corelli ble blå i ansiktet før han måtte gi tapt. Den tapende tenor gikk av scenen i fullt raseri før akten var ferdig. "Dirigenten Leopold Stokowsky som var over 80 år, merket ingenting", avslutter Nilsson lakonisk i sin meget vittige og velskrevne selvbiografi.

Biografien, "La Nilsson" kom i 1995. Forsidebildet er talende nok; Birgit Nilsson som Turandot med glitrende juveler og rødlakkerte skarpe negler på nærmere halvmeter'n!