Lite nytt fra symfoniorkestrene

Litteraturen er alltid opptatt av samtiden, kinoer sluttet med svart-hvittfilm da fargene kom. Dans, teater og gallerier har samtidsuttrykket som en naturlig del av sin palett. Det gjelder ikke de store norske symfoniorkestrene, ifølge sesongprogrammene for kommende høst og vår.

Bergen på bunn

Orkestrene i Trondheim, Stavanger, Bergen og Oslo spiller et sted mellom 70 til 90 verker. Kun en liten andel er ikke-tradisjonelle verk skrevet etter 1945. Eksakt antall er noe uklart, men ligger på rundt 6 i Bergen, 8 i Stavanger, 10 i Oslo og 16 i Trondheim. Av disse er 1-3 verk norske urfremføringer. Trondheim peker seg ut i positiv retning, mens Bergen ligger på bunnivå.

Komponistjubileer dominerer

Enkelte nykommere til tross; samtiden blir puslete i forhold til den overveldende andelen klassisk-romantiske verk. Fortsatt dominerer komponistjubileene til Chopin og Mahler, her er solide klassikere fra Beethoven til Stravinskij og i Bergen og Trondheim spiller de også opera. Vel og bra. Men hvor blir det av soundtracket fra de siste 65 år?

Nye stjerner utelates

Det vi blir snytt for er bedre kjennskap til over 60 år med rivende musikkutvikling hvor en ny og flott orkestertradisjon har vokst frem. Internasjonale navn vi knapt får høre i Norge i dag er stjerner som Dusapin, Haas, Sciarrino, Adams, Boulez, Lachenmann, Lutoslawski, Ligeti, Berio, Nono, Xenakis, Tippet, Zimmermann og Ades. Noen er for musikkens Murakami eller John Irving å regne. De har skrevet vidunderlig og viktig musikk som setter den gamle tradisjonen i perspektiv, og bygger videre på den.

Festivaler har overtatt

I praksis er dyrkingen av den moderne musikktradisjonen overlatt til rene samtidsmusikkaktører og festivaler. Det er for dårlig fra orkestre som får flere hundre millioner årlig av skattepengene våre hvor det ligger i mandatet at også vår tids musikk skal spilles og pleies. I dag blir den som en fremmed fugl.

Svak kunstnerisk ledelse

Årsaken ligger i svak kunstnerisk ledelse i orkestrene, som gjennom sine programkomiteer er sterkt musikerstyrte. Det er mest bekvemt å repetere de gamle klassikerne, ikke bare fordi Brahms er en flott komponist men også fordi det er det orkestermusikerne mestrer best. Orkestrene skylder på at det er dette publikum vil ha.

Nysgjerrig publikum

Jeg tror orkestrene får det konservative publikummet de selv legger opp til. Det er ikke alle som identifiserer seg med Brahms i dag, og de som gjør det tåler å bli mere utfordret! Vi ser det på tilstrømningene til moderne musikk på festivalene og en økt nysgjerrighet for musikk som sprenger sjangerbåser. Det er på høy tid at også den moderne musikktradisjonen fra vår nære fortid blir spilt mere i Norge. Ellers får vi problemer med å forholde oss til ikke bare den, men også til vår egen tid og hva som skal bli lyden av fremtiden.