NRK Meny
Normal

Kirken ved Abu Gosh

Vest for Jerusalem ligger mange arabiske landsbyer langs veien, og en kirke.

Judea
Foto: Inbal Nir

Avsender av dette postkortet er Kjell Maudal fra Drammen.

Israel er et lite land, bare 420 km fra Nord til Syd. De fleste som reiser i Israel i dag, kjører med buss på moderne veier fra sted til sted.

Vil man oppleve landet, folket og de historiske steder som bussreisende ikke får med, bør man ta seg tid og velge de eldre veiene. Latrunveien, er en slik vei.

Utenfor stien

Veien følger stort sett den samme trase, fra Jerusalem og til kysten, som den gamle romerske vei på Jesu tid. Denne veien valgte også min kone og jeg på vår leting etter historiske steder. ”Jeg tjenestegjorde i Libanon for andre gang i 1992-1993”

Vest for Jerusalem ligger Abu Gosh, en av de mange arabiske landsbyer langs denne veien. Her var det at det bibelske Kiriyat Yearim eller som den også kalles Kirjat-Ba’al eller Ba’alala, der Paktens Ark ble oppbevart i 20 år, etter at Filisterne hadde sendt den bort.

Da kom mennene i Kirjat-Jearim og hentet Herrens pakttkiste. De førte den til Abinadabs hus på haugen, og de velsignet hans sønn Eleasartil å vokte Herrens paktkist.

1.Samuel 7:1

Fra byen ser man i dag opp på en høyde (haugen) der en stor statue av Den Hellige Moder Maria er plassert. The Sisters off St. Joseph off the Apparition bygde i 1924 et hus på denne høyde og på ruinene av en bysantinsk kirke reiste de en ny kirke som ble viet til Maria "Ark off the Covenant".

Ved byggingen fant man under den bysantinske kirken mosaikk fra en gammel synagoge og merkene til den romerske legion som hadde vært stasjonert her for å sikre veien mot Jerusalem.

Den franske søsteren

Det var sent på ettermiddagen da vi kom frem til høyden. Rundt kirken og huset var et høyt gjerde og porten var stengt. Området så forlatt ut, men vi forsøkte oss med å ringe på en intercom ved kjøre-porten. Etter en stund fikk vi svar og på en mellomting mellom engelsk og fransk (søsteren snakket bare fransk) forsøkte vi å forklare vårt ærend.

Porten gikk opp og vi ble møtt av en liten eldre søster. Av hennes forklaring forsto vi at hun var alene, og at den søsteren som kunne engelsk for tiden var bortreist. Men omvisning skulle vi allikevel få, hun hadde nøkkelen til kirken med. På veien frem til kirken forsøkte jeg å fortelle søsteren at vi jeg arbeidet for FN, men hun bare smilte, plukket en bukket blomster til min kone og var mest opptatt av å fortelle om "skogbygden – Kirjat Yearim" og det som var funnet ved byggingen av kirken.

Kirkerommet var sparsomt utsmykket og kunne vel ha trengt en restaurering. Noe få benker var plassert fremme ved alteret og i felter av gulvet kunne vi se restene etter den bysantinske kirken.

Boken

Jeg ble oppmerksom på en bok som lå oppslått på en lesepult bak i kirken. Noe inne i meg sa at den boken måtte jeg lese i. Mens min kone og søsteren var opptatt med å sette blomstene på alteret, gikk jeg bort til boken.

En frysning gikk igjennom meg da jeg så at bokens tekst var på norsk og jeg kunne lese Davids salme 131.

Av gjesteboken ved inngangen hadde vi jo sett at det ikke hadde vært noen skandinaver i kirken, og den gamle søsteren hadde ikke hatt muligheter for å åpne boken på norsk Boken på lesepulten inneholdt salme 132 på de fleste verdens språk. Hvorfor var det den norske som lå oppslått?

Min kone, som hadde merket min forbauselse, kom bort til boken og sammen leste vi Davidssalmen, før vi forlot kirken.

På reise videre pratet vi lite. Mine tanker var fortsatt i "skogbygden" og det mysterium vi opplevde der (eller skulle vi kalle dette et under).

Se vi hørte om den i Efrata, vi fant den i skogbygden.

Salme 132:6