Kor-åpenbaring avsluttet Kirkemusikkfestivalen

Det norske solistkor med dirigenten Grete Pedersen, delvis sammen med Vertavokvartetten og organist Inger-Lise Ulsrud, dro oss gjennom et oppsiktsvekkende program med hele tre samtidsverk for kor i sentrum. Det ekstreme samtidsuttrykket ble dessuten omkranset av vakker romantikk: Mendelssohns Warum toben die Heiden, to Maria-motetter av den mer ekstatiske Anton Bruckner, samt 5. sats, Cavatina, fra Beethovens strykekvartett i B-dur, opus 130, varmt og nydelig spilt av Vertavo. Det norske solistkor er riktignok mest hjemme fra og med den brucknerske verden. For skulle man trekke for noe, måtte det være en litt hard og unyansert Mendelssohn-fortolkning. Men det blir en ubetydelig innvending til en ellers oppsiktsvekkende flott konsert.

Ekstremkunst

Den ortodokse britiske presten og komponisten Ivan Moody (født 1964)hadde skrevet bestillingsverket Stabat Mater, som ble urframført på Kirkemusikkfestivalens avslutningskonsert. Bare startpunktet; et hinsides vrient dissonant klangcluster fikk ørene til å legge seg bakover hos oss som satt tettpakket på benkradene i Margaretakyrkan. Komposisjonen utviklet seg, nesten på mirakuløst vis, fra de høyeste tinder til de dypeste daler. Moodys bruk av slaviske toneganger og gregorianikk var effektivt og emosjonelt virkningsfullt. Det smertefulle fikk sin nødvendige bearbeiding som sorgprosessen etter et dødsfall. Det vakre ga trøst, men Moody lot heldigvis aldri smerten slippe taket helt. Men så kom MacMillan, og da begynte det å gjøre vondt for alvor.

Seinte Mari Moder Milde - det motsatte av mild

Den skotske komponisten James MacMillan (født 1959) er kjent for å skrive sterkt ekspressiv musikk med den katolske tro som utgangspunkt. Hans "Seinte Mari Moder Milde", basert på en engelsk tekst fra middelalderen, var intet unntak. Tvert i mot. De voldsomste klangvegger skyldte mot oss fra første takt. Det norske solistkor sang som med sjelen på utsiden. Det var som vi befant oss i et skotsk steinbrudd, hvor ulykken alt hadde skjedd. Noen ligger på jorden. Andre slynger ut dødsbudskapet. Koret presses og strekkes, det kan briste når som helst - og det gjør det, nesten, men bare nesten. Det jobbes med mikrotonalitet og selsomme glissando-virkninger samt de vanvittigste solistiske enkeltfraser. Er det himmelen som åpner seg eller helvete som brenner?

Klang så tett som tåke

Siste samtidsverk var signert en kvinne, den ukrainsk-estiske komponisten Galina Grigorjeva, (født 1962). Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2009 hadde en annen kvinne i sentrum, Bibelens Maria-skikkelse, Jesu Mor. Avslutningsverket var sånn sett et kulturpolitisk korrekt valg kunne man si.
"Men,"som Solistkorets dirigent, Grete Pedersen, påpekte i sin meget betimelige, men korte verbalinnledning før siste programpost, "vi har ikke valgt Grigorjevas "Nature Morte Who Are you?" fordi hun er kvinne, men fordi hun har skrevet et stykke fabelaktig musikk." Pedersen fikk rett. Verket som baserer seg på et dikt om kristne russiske dissenter på 1920-tallet, begynte med en babelsk forvirring hvor Solistkoret kastet seg ut i en rytmisk kakofoni hvor en hver snatret med sitt nebb. Etterhvert var det som om verket transformerte seg til et klangteppe av tykk, tykk tåke. Og så, som hvite piler i et grått tåkehav, skar enkeltstemmer gjennom luften. Solistkorets høydesopraner har en treffsikkerhet og en, ja nettopp, høyde av en annen verden. Øvrige stemmer - de er bare 19 - har alle, utrolig nok, en individualitet som også tidvis dukket fram gjennom tåka. Men sammen produserte de en enhetsklang som fikk hjorden i Margaretakyrkan til å ri på en flodbølge av lyd, så vakkert at vi glemte, i noen deilige minutter , hvor usigelig vonde benkene er i nettopp denne kirken.