Julenatt

Det var gnistrende kulde og søyler av glitrende iskrystaller.

Skispor
Foto: Lien, Kyrre / SCANPIX

Avsenderen av dette postkortet heter Gunnar Bloch Røsand fra Os.

Vi ville være sammen denne jula. Inne i fjellheimen, i den hellige stillheten. Jeg hadde gått i området på høsten og foreslo stedet.

Jeg har god stedsans og trygg på at jeg fant frem selv om skituren skulle gå på tvers av de stiene jeg hadde gått til fots. Målet var ei lita bu vi fikk leie oppe i høyfjellet.

Over skaren

Det var gnistrende kulde og blå himmel fra morgenen. På begge sider av solen sto det søyler av glitrende iskrystaller. Da vi tok på oss skiene så vi noen rådyr bykse inn i skogen.

På turen opp lia basket vi i djupsnø. Det tok på kreftene og vi brukte lengre tid enn beregnet, men endelig kom vi opp på snaufjellet og jeg satte kursen. Vi hadde god gli over skaresnøen, men vidda var stor og det begynte å skumre. Det bekymret meg ikke. Jeg var vant til skiturer i mørket.

Kameraten min spør om det er langt igjen. Jeg svarer at jeg ikke er sikker på avstanden. Nå begynner det å blåse litt. Jeg kjenner at turen har tatt på kreftene og gleder meg til å komme inn i bua og tenne opp i ovnen.

Ny kurs

Det kommer noen snøfiller. Vinden øker og kameraten min stønner.

- Nå orker jeg ikke å gå lenger. Jeg gir ikke fem øre for retningssansen din!

Jeg stopper opp. Jeg har jo ansvar for ham også. Det får meg til å tvile. I stedet for å stole på intuisjonen begynner jeg å resonere og sier: Vi må skifte kurs.

Vi dreier 90 grader og går noen hundre meter inn i uværet. Jeg kan ikke se omgivelsene lengre, bare noen meter med jevn, skogløs snøvidde. Jeg vet ikke hvor jeg er.

- Vi må grave oss ned!

Jeg roper gjennom vinden, men vet ikke hvor vi skal legge oss. Her oppe er det bare en tynn snøskorpe over lyng og stein. Jeg kjenner alvoret som et isnende grep inne i meg. Å snu er like risikabelt som å fortsette.

Hard natt

Da skimter jeg noe mørkt der fremme i snøkavet. Vi strever mot det punktet. Det er en stor kampestein. Hadde den bare vært hul tenker jeg. Da oppdager jeg at steinen er delt i to. Vi ser inn i ei kløft som er omtrent 60 cm bred.

Jeg tar en beslutning. Her må vi sove.

- Men det er jo ikke vegger og tak!

Kameraten min kommer med noen innvendelser.

- Vi må lage det, sier jeg og begynner å bryte grener av de få dvergbjørkene som finnes der.

Forsiktig spenner vi fast grenene øverst i kløfta. Så skjærer vi skareflak med skiene våre og legger de varsomt over ”takåsene”. Noen raser ned, men tilslutt har vi et helt tak. Nå er vinden så sterk at det er vanskelig å stå. Vi har isflak i ansiktene og er svimle av anstrengelse. Endelig har vi samlet nok skaresnø til vegger. Vi tetter bakerste åpning, tramper snøen i bunnen og ruller ut soveposene.

Når fremre åpning er tettet, legger vi oss andføttes og kjenner oss fastkilet mot steinveggene.

Julekveld

Etter å ha sunget ”Jeg er så glad hver julekveld” spiser vi ei lefse og sovner.

Tidlig om morgenen våkner jeg til stillhet. Over soveposene er det et hvitt lag puddersnø som vinden har blåst inn i vårt utette losji. Jeg skyver ut noen snøflak og ser ut mot en skarp morgensol. Nå ser jeg hvor vi skal, roper jeg inn i hiet.

Femten minutter senere er vi fremme ved bua.

Vi ligger på briskene og kurer hele 1. juledag. Neste dag er vi uthvilt og tar en skitur i sol og gnistrende kulde. Over en liten morenerygg får jeg øye på to skispor. De vender 90 grader.

Da grøsser det i meg. Hadde ikke kursen blitt endret, men fortsatt 10 meter til toppen av ryggen hadde vi sett hytta rett foran oss.

Jeg undres stadig over denne hendelsen. Den er som en metafor for en vesentlig side i min karakter. Å bøye av like før det er fullført. Samtidig er det en sterk bekreftelse på en rasjonell evne i en håpløs situasjon. Og ikke minst: Lytt til værmelding, ta med kompass og lytt til kjentfolk.

Hendelsen har skapt et sterkt bånd mellom oss to som opplevde dette.