Avsender for dette postkortet er Torun Fjeldheim fra Harstad.
Min lille historie skriver fra førjulshandelen 1957, i Harstad, nærmere bestemt på butikken til fotograf Per Lorentzen som lå ”under” Grand Hotel. Jeg begynte der som 14-åring, umiddelbart etter folkeskolen som ”viserpia” og butikkhjelp.
Stormagasin
Det var en god opplæring og innførig i butikkfaget man fikk hos Per Lorentzen da han hadde en, etter den tids målestoff, usedvanlig velassortert forretning, ja man kan si at i Harstad var nok det det nærmeste man kom et ”stormagasin”. Det var selvsagt fullt utstyrt fotoatelier, meget innholdsrike leketøys- og musikkavdelinger, den siste med noe så uhørt moderne og i Nord-Norge helt enestående, en platebar med høretelfoner!
Jeg kunne fortalt mye fra platebaren, som ble min avdeling i over 20 år, men det for bli en annen gang, da denne ganske folkelig, og i noen sekvenser mildt språkfrodige beretning, hadde sitt utstring i leketøysdivisjonen.
Kjent mann
Per Lorentzen var viden kjent, ikke bare i Harstad og i Nord-Norge, men faktisk også på landsbasis, som en beget dyktig handelsmann og fagfotograf, det være seg innen protrett så vel som fotografering av landskap, by, folk og arbeid. Han hadde og, og det er en vesentlig del av historien, en personlig stil i både yrke og mellomenneskelig kommunikansojn som bare kan betegnes som fargerik!
Når han sa noe i affekt var han svært nordnorsk og den gang som nå, i Norge-Norge, hadde og har folk det med å bli begeistert, og da bruker man hele skalaen! Utropsteng er noe man langs våre kyster, fjorder, fjell og dager og ikke mist i Nord-Norge får evig rabatt på, fra fødselen av!
Som sagt, det var jul i Hardstad, året var 1957, og handelen i byen gikk strålende. Per Lorentzen hadde en dag, tett oppunder julaften, hatt et byæerende og da han kom tilbake til butikken møter han en mann i døra med et Märklin-tog under armen og omtrent følgende monolog utspant seg:
- Nei, ka faen e no det hær?! Ha du ikkje fådd varan dine ijnnpakka?!! Kom no hær så ska vi vel få orden på den saken!
Full sørvis
Han tok kunden i den er andre armen og drog han inn i butikken og bort til pakkedisken. Det var tjåke fullt og mange var det som stod i kø og ventet på å få sine varer innpakket og utlevert, men det var ikke vanlig å diskutere med han Per Lorentzen når man sa at han hadde fått fart på nevene! Toget havnet på disken, og julepapir, tredobbelt lag, ble lagt rundt av Per Lorentzen selv, det var jo en ekte Märklin! Før kundne ble ønsket vel hjem fikk han en hjertelig ”God jul!”, som seg hør og bør for en slik storhandlende kunde. Et slikt modelltog var ikke billig i 1957! Et par ukelønner og vel så det lå nok prisen på!
Sent på kvelden, etter stengetid, ble det stelt til traktering av staben, på fotoatelieret i mangel av egnet spiserom. Pølser, brus og kaffe var næringsrik kost, det kom tross alt en lang og har dag morgenen etter, julaften var enda noen dager unna og etter å ha fylt opp hyllene med nye varer kunne man saktens trenge litt påfyll selv også. Han var aldri knipen han Per Lorentzen!
Til bunns i saken
Men, ”togsaken” og manglende innpakking hadde han Per Lorentzen slettes ikke glemt og etter mat og drikke fant han anledning til å spørre.
- Da æ kom fra byæn i ættemidda, mætte æ ein kunde i utgangsdørra me eitt Märklintåg uinner armen, uinnpakka! Kæm a dokker va det som sållte det tåge i dag?!
Nei, det kunne ingen av oss minnes at vi hadde solgt et slikt tog, men det var nå bare å undersøke blåkopiene. Paragon som det het den gang, av alle dagens betalingskvitteringer.
Mens vi lette igjennom oaragonene følte man faktisk at stemningen ble mer og mer elektrisk, og det kunne ikke bare føres tilbake til det faktum at toget var et elektrisk modelltog. Heldigvis, etter hvert begynte vi å se på hverandre og blikkene ble vendt med ”sjæffen” som tydeligvis hadde fått den samme åpenbaringen som oss andre.
En god latter
Han Per Lorenzten begynte å blire! Han, i likhet med oss, hadde fått den samme og riktige løsningen inn i hodet. Det var han selv som som hadde tatt tyven i armen og geleidet ham til pakkedisken og pakka inn tjuvgodset for ham! Først da brøyt den allmenne latteren løs og den som tydelig moret seg mest var nok Per Lorentzen selv.
Historien kom selvfølgelig ut på byen, den var alt for god til at publikum skulle holdes utenfor. Hvem som slapp den først vet man ikke, det skulle ikke forundre meg om det var han selv. Han hadde en fin egenskap til å se seg selv fra utsiden.
Det ble etter hvert mange rare versjoner av tildragelsen, den ble også kalt en vadrehistorie av noen, og det er sikkert fullt mulig at det samme har hendt andre steder til andre tider. Det berær meg ikke da jeg vet at jeg, 14-åringen torun, var tilstede og opplevde nøyaktig det som her er gjengitt, en tildragelse som den dag i dag gjør meg varm om hjertet, og kanskje litt fuktig i blikket! God sommer til alle, og god jul om noen få måneder.
Hilsen Torun Fjeldheim, Harstad den dag i dag.
