Leos Janacek ble inspirert til å skrive operaen av en novelle ”Den fiffige lille revs eventyr” - presentert som avisføljetong i lokalavisen i hjembyen.
Akt 1:
Den piperøkende grevlingen sitter foran hulen sin og rundt omkring ham der i skogen leker de andre dyrene. Skogvokteren kommer gående og dyrene forsvinner. Utslått av heten legger han seg ned for å ta seg en lur. En liten rev kommer listende, stanser og betrakter den sovende mannen. Skogvokteren våkner og kvepper til. Han ser inn i revens glødende øyne – et par øyne som minner ham om sigøynerjenta Terynkas vakre øyne - henne som han i sin tid fant her i skogen og som han tok med seg hjem. Han griper tak i revungen, tar den under armen og vandrer hjemover.
Monument over Janaceks opera “Den listige lille reven” i Hukvaldy - Janaceks hjemby.
På tunet hos skogvokteren ligger revungen bundet ved siden av hunden. Den lille reven lengter tilbake til skogen og til kjærligheten som der kan leves ut i full frihet. Den gamle hunden misforstår situasjonen og nærmer seg innsmigrende den søte lille hunreven, men han settes raskt på plass.
Det er natt og reven forvandles til den vakre sigøynerpiken Terynka - henne som skogvokteren i sin tid forelsket seg i. Da det blir morgen ser man igjen kun den lille reven som ligger bundet på tunet. Hunden råder revungen til å adlyde menneskene og de dumme hønsene sier det samme, men reven prøver å oppgløde de andre til å gjøre opprør. Da ingen vil høre dreper den først hanen og deretter flere av hønene.
Skogvokterens kone hører oppstyret og kommer løpende. Hun har hele tiden vært imot å ha reven på gården sammen med de andre dyrene. Hun roper på sin mann som banker opp revungen, men den river seg løs og flykter til skogs.
Akt 2:
Den lille reven er nå blitt voksen og hun må tenke på å finne seg et sted å bo. Sammen med de andre dyrene i skogen erter hun grevlingen. Hun sier at grevlingen til og med har oppført seg uanstendig overfor henne. Dypt rystet over disse frekke beskyldningene forlater grevlingen hulen sin for bestandig.
I et lite sideværelse i Páseks vertshus sitter skogvokteren og spiller kort sammen med skolemesteren. De minnes begge sigøynerjenta Terynka, som skogvokteren, etter at han hadde funnet henne i skogen, sendte til undervisning hos skolemesteren. Hun skulle komme til å fordreie hodet på dem begge, og da hun senere skulle lese for presten gjentok historien seg. Presten kommer så inn i vertshuset. Han beklager at han nå blir nødt til å søke seg et annet embete. Hans forhold til den vakre sigøynerjenta har nemlig vakt offentlig forargelse. Hun har nå stukket av og presten kan heller ikke lenger bli der i sognet. Flere bønder trekker inn fra skjenkestuen. De kritiserer presten høylydt og verten blir til slutt nødt til å få presten i sikkerhet. Da alle er gått spør verten skogvokteren om han har hatt ubehageligheter med en revunge som han skal ha tatt med seg hjem fra skogen. Skogvokteren lukker seg inn i seg selv og begir seg snart på hjemveien.
Det er måneskinn og skolemesteren er også på vei hjem fra kroen. Han er litt beruset. Plutselig får han se et par glødende øyne bak en busk. Han tror han har møtt en pike og begynner å gjøre kur til henne. Så snubler han og faller i en grøft og blir liggende der. Deretter kommer presten. Også han blir fanget av de lysende øynene. Det glødende blikket minner ham om sigøynerjenta Terynka, som han underviste i tukt og ære og som han samtidig var håpløst forelsket i. Senere ble hun med barn. Faren skulle være en eller annen landstryker, men hun fikk snedig vendt sladderen mot presten.
Skogvokteren er ute på jakt etter reven. Skolemesteren kommer seg på benene og både han og presten skynder seg av sted.
Akt 3:
Landstrykeren Harasta kommer syngende gjennom skogen. Han er ute på jakt. Da han skal til å bøye seg for å ta opp en død hare, får han øye på skogvokteren som kommer gående. De to har en kort samtale og Harasta forteller at han skal gifte seg med sigøynersken Terynka. Skogvokteren får se den døde haren, han tar den opp og legger den som lokkemat i en revesaks og går.
Reveparet kommer listende sammen med ungeflokken sin. De oppdager den farlige saksen med den døde haren. De ler godt av skogvokteren som åpenbart tror at de ikke vet hva en revesaks er. Landstrykeren Harasta kommer tilbake og revungene stikker av. Revemoren blir imidlertid tilbake og hopper ertende rundt Harasta, som ikke kan få has på henne. Harasta snubler og i fallet mister han kurven med jaktutbyttet. Reven og ungene kaster seg glupske over de døde fuglene og rasende skyter Harasta inn i reveflokken, ungene flykter men revemoren blir liggende død igjen.
I vertshuset sitter skogvokteren og drikker øl sammen med skolemesteren. De er begge temmelig nedstemte. Presten er forflyttet og skolemesteren forteller skogvokteren at i dag skal Terynka gifte seg. De feller begge en stille tåre, men innser at det nok er best som det er.
Skogvokteren bryter plutselig opp og gir seg i vei inn i skogen. Ute ved den tomme revehulen minnes skogvokteren sitt første møte med den vakre Terynka, som han fant og som han forelsket seg så håpløst i. Han ser hvordan livet bestandig fornyer seg. Han får øye på en liten revunge og rekker hånden ut for å fange den, men han får i stedet fatt i en frosk, som forteller ham at bestefaren hans har fortalt mange historier om skogvokteren. Smilende slumrer så den gamle inn i skogbunnens bløte gress.
Den lille reven: Isabel Bayrakdarian, sopran
Landstrykeren Harasta: Gustáv Belácek, baryton
Skogvokteren: Quinn Kelsey, baryton
Skogvokterens kone: Judith Christin, mezzo-sopran
Kroverten Pásek: Federico Lepre, tenor
Skolemesteren: Dennis Petersen, tenor
Presten: Kevin Langan, bass
Maggio Musicale kor og orkester
Dirigent: Seiji Ozawa
Opptak fra Teatro Comunale i Firenze 8. november -09
