I have a dream

Hør: Bitten Scotts postkort.

Hør: Intervju med Bitten Scott om Washtington 1963

Dette postkortet er sendt in av Bitten Scott, Brekkebygd.

Året er 1963 –jeg befinner meg i New York. Fin addresse forresten. 1040 5 th avenue –der bor Mrs Guggenheim i toppetasjen (med Guggenheim museum litt lenger opp i ”gaten”), en forsvarsminister, og litt senere er det også til denne bygningen Jaqueline Kennedy flytter etter at hun blir enke og må flytte ut av ”Det Hvite Hus”

Dansende barnepike

Jeg har bare en så flott adresse som barnepike for ungene til en stockbroker på Wall Street. Jeg er 23 år og New York er en spennende verden, selv om den bare kan utforskes på fritid om onsdagskveldene og annenhver søndag. Men du verden, alt jeg fikk pakket inn på den tid.

Glad i musikk og i danse –New York er et eldorado!Peppermint Lounge –”Home of the twist” –det er bare å hive seg utpå -Palladium med bare de beste latinamerikanske band.

Bare å kaste trønderske hemninger!Birdland –med Dinah Washington ”on stage” –eller ”Amateur Night” på Apollo Theater i Harlem –gjør meg også til ”Queen of the night”. Enn å være så heldig å få oppleve dette!!

Blir også interessert i boksing og får se store kamper i Madison Square Garden –mange tittelkamper (får også billett til den første Floyd Patterson – Sonny Liston kampen i Las Vegas. Der sitter jeg på første benk sammen med Cassius Clay som han het denne gangen –men det er en annen historie). Ja livet er spennede og herlig!

Flest afroamerikanske venner

De fleste vennene jeg får er afroamerikanere –de svarte jentene er faktisk de som mest ligner mine venninder hjemme i Trondheim i væremåte og humor. Trivelige og flotte er de. Likeså gutta. Jeg begynner å bli mer og mer bevisst på diskreminering og raseproblemer og følger etter hvert godt med både på TV og i aviser.

Det er demonstrasjoner og raseopptøyer og behandling av mennesker pga rase og hudfarge opplever jeg som sterkt urettferdig og fryktelig galt –og sympatiserer etter hvert både med Malcom X og Martin Luther King.

Demonstrasjon foran Det hvite hus

Så kommer jeg til historien jeg egentlig skal fortelle. Ser i avisene og hører på TV at det skal være en stor demonstrasjon i Washington DC foran Det Hvite Hus, med Martin Luther King som leder for demonstrasjonen, som skal være fredelig i hans ånd ”Turn the other cheek”.

Det blir satt opp busser fra New York og andre store byer. Jeg får fri og setter meg på en av bussene. Det er en underlig stemning på bussen, for vi vet jo ikke hva som venter oss. Det er spådd å bli mye voldsepisoder, for denne demonstrasjonen er mildt sagt særdeles upopulær i utgangspunktet, og sett på som svært provoserende, og egentlig med svært lite støtte enda fra de store masser.

Bussen blir skutt på

Men vi psyker no hverandre opp. Snart synger og hoier vi oss gjennom New Jersey på vei mot DC. Vi passerer en undergang, og da smeller det. Et skudd har truffet oss, gått gjennom ruta helt foran i bussen og ut rett bak sjåføren. ” Hefte itj”, han traff ikke, så vi fortsatte lystig videre. Stoppet i allefall ikke for å vente på flere treff. Tror ingen tok dette inn over seg på noen vis. Vi var alle egentlig enige om at ”det varno en elendig skytter ja!”

Så kom vi fram til DC og noe som viste seg til å bli en kjempedemonstrasjon. Ca 200 000 mennesker hadde samlet seg for å demonstrere for equal rights like rettigheter.

Plakater og bannere blir utlevert. Jeg får en egen plakat med ”I march for first class citizenship now” på.

Fantastisk stemning

For en stemningder vi etter hvert toger i vei –som viser seg å bli helt fredelig det jeg kan se, selv om det er et ufattelig stort oppmøte av politi og mulig også militære både med og uten hunder og hester. Det er mest svarte som er med, men også en god del hvite. Mest studenter og hippier. Kanskje flest med latinsk og jødisk bakgrunn, sikkert også en god del infiltratører -også ei jente fra Trondheim da. Tror sikkert jeg var eneste norske der.

Etter en lang runde i gatene foran Det Hvite Hus samles vi rundt Reflecting Pool foran Lincoln Memorial. der er det mange som opptrer bl.a Peter, Paul og Mary -og det er mange taler. Vi er alle ”med”. Vi hører, vi hoier, vi fester. Det er strålende vær og stemningen er ubeskrivelig!

Den legendariske talen

Så kommer hovedtaleren. Han som har samla oss alle, han som har hauset opp alle med sin ikke voldelige måte å være i opposisjon på og fremme sine krav. En mann som nå har blitt kjent over hele Amerika –og etter hvert –hele verden: Martin Luther King.

Han holder det som etter hvert viser seg å være den mest kjente tale, i alle fall en av de mest kjente som verden har hørt:

”I have a dream”Den er engasjerende –den er flott –den går rett til hjertet. Og jeg befinner meg der, rett der, som en av bare 200 000 som får høre denne flotte talen ”live”.

Jeg står egentlig like ved, nesten helt fremme ved Lincoln Memorial, med Martin Luther King godt synlig og hørbar på skrå foran meg.

Perler for svin

Skjønner jeg dette er historie? Nei. Hører jeg talen –eller for å si det sånn – hører jeg godt etter?? Neida. Står under noen trær der og er så giret opp –hører ingenting, fester og har det fortreffelig. Snakk om perler for svin. Å huff!!

Men en opplevelse var det! – Og jeg var der!