Hytteeieren og min kone

Hun låser porten og kjører hjemover. Har ikke kjørt mer enn en halv kilometer før hun må stoppe. Der holder hytteeieren på å rygge vedlasset sitt inn til hytta si.

Isveg
Foto: Gas Tennen

Avsender for dette postkortet er Terje.

Lørdag 4. desember 2004, jeg hadde kommet inn etter avsluttet fjøsstell. Det var stille i huset, Mona, min livsledsager gjennom 20 år, og de fire barna våre lå fremdeles og sov. Været hadde slått om i løpet av natta.

Kaldt vintervær hadde blitt avløst av regn og tåke, med glatte veier som resultat. Brått kommer Mona opp, hun hadde vakt på settefiskanlegget som var arbeidsplassen hennes. Det hadde gått en alarm, og hun måtte komme seg dit så fort som mulig. Jeg rakk å sende med henne en kopp kaffe før hun føk ut av døren.

Falsk alarm

Omtrent på samme tid kjørte et ektepar fra Steinkjer fra huset sitt der. På tross av væromslag og dårlig føre, ville de som planlagt kjøre vedlasset til hytta si. Hytta ligger like ved arbeidsplassen til Mona.

Mona kom seg greit fram til settefiskanlegget, og kunne konstatere at det var falsk alarm. Hun gikk igang med det rutinemessige arbeidet som hører med når hun har helgevakt. Etter få timer er hun ferdig, hun sender en SMS til eldstedattra der hun sier at hun snart er hjemme. Så låser hun porten og kjører hjemover. Hun har ikke kjørt mer enn en halv kilometer før hun må stoppe.

Klar veg

Der holder hytteeieren på å rygge vedlasset sitt inn til hytta si. Men på det glatte føret plundrer han, kona hans prater med Mona som sier at hun kan vente til han har kommet seg av vegen. Noen få strakser senere er det klar veg igjen. Men Mona kjører ikke. Hytteeieren stusser over dette, og går bort til bilen. Der finner han Mona bevisstløs bak rattet. Han oppfatter raskt at dette er alvorlig.

Både puls og åndedrett er svak. En annen bilist får varslet AMK-sentralen. Hytteeieren som hvert år i 30 år hadde hatt førstehjelpskurs, holder hjerte og åndedrett igang hos Mona til ambulanse og lege kommer ca 20 minutter senere.

Jeg får etterhvert beskjed fra legevakta om det som har skjedd, og kommer meg raskt til stedet. Da ligger Mona i ambulansen, klar til å bli flyttet over i helikopteret som har kommet. Legen sier at hun må til St. Olavs i Trondheim, dit blir hun fraktet med helikopter og ambulansefly. Der blir det konstatert massiv hjernehinneblødning, en svært alvorlig tilstand som har høy dødelighet.

Den samme

Mona gjennomgår flere operasjoner, og overlever med nød og neppe. Dagen før nyttårsaften kommer hun hjem igjen, fremdeles preget av det som har skjedd. Selv om hun aldri blir helt frisk igjen, er hun den samme gode mor for sine barn, den samme flotte kjæresten min, den samme ressurspersonen i bygda. Hun er også tilbake på jobb. Og om et halvårs tid får vi oppleve å bli besteforeldre sammen. Det kan vi takke et velfungerende helsevesen for, og ikke minst en hytteeier som ville ha vedlasset sitt til hytta si akkurat den dagen.