Lille Lørdag
Abort på gamlemåten Norge Rundt dyrker folk som gjør ting på gamlemåten. Innenfor visse grenser: De har for eksempel aldri hatt et innslag om noen som driver et barnehjem på gamlemåten. Men hva med abort på gamlemåten? Jeg husker at vi diskuterte denne sketsjen mye internt:
Er abort for ekkelt og trist til å kunne tulles med? Sånne ting diskuterte man nemlig i 1996. Jeg liker den fordi den handler om noe ekkelt uten å være ekkel sjøl.
Ungdom på sykkeltur
Første gang Thomas André var med. Dagen før vi tok opp denne sketsjen hadde vi hatt en Lille Lørdag-sending som vi var skikkelig misfornøyd med, og var ganske nedfor hele gjengen. Men da vi spilte inn bollesekvensen - hvor Thomas André roser kjøpeboller og avslører at han bruker parykk - holdt vi på å le oss fillete. Så da følte vi plutselig at vi hadde noe kult mellom henda. Slutten er litt rar, men vi var unge og var ikke så gode på slutter.
Åpen Post 1998-99
Nye utgaver av Hardyguttene
Klassisk amerikansk talkshow-idé. Vi var litt fornøyd med at bøkene SÅ så bra ut. Men publikum lo ikke fullt så mye som vi hadde håpet. Jens Stoltenberg sa en gang på trikken til meg at han likte innslaget. Og da tenkte jeg: For en ufattelig kul statsminister vi har fått!
Slik blir du en idealflyktning Vi har alltid vært opptatt av Det Ideelle. Den Ideelle TV-seer, Den Ideelle Festdeltager, Den Ideelle Fotgjenger. Her er Johan Danielsen fra Finn Kalvik-nyhetene i rollen som Den Ideelle Flyktning. Jeg ler fortsatt av hans flate, overfladiske reaksjon på budskapet om at den grusomme krigen i hjemlandet hans er over:
”Hallo? Javel… Endelig er det fred i hjemlandet mitt. Greit!”
Jens Bjørneboe får føling
Ole Johan Larsen, fred over hans minne, i en søt liten opptreden som Jens Bjørneboe – med diabetes. Som leder over til visning av nødinnslaget: ”Kroppen – det uoppdagede kontintent”. Det var akkurat de snåle innpakningene der jeg likte så godt med Åpen Post.
Åpen Post 2001-02
Realityserien ”Huset”
Bård og jeg hadde fullstendig hangup på en skolefjernsynsdramatisering fra 1980 om en familie med en sur far, straight datter og kranglete sønn – hvor alle spilte rart og stivt slik skikken var den gangen. Vi hadde klokkertro på at det kunne brukes til noe gøy. Derfor laget vi en fake-trailer om en realityserie med klipp fra skolefjernsynet. Masse jobb med den, men jeg har ennå ikke hørt noen nevne den. For meg er det et minne om en av mange fikse ideer Bård og jeg har hatt – som vi ikke klarte helt å dele med det norske folk.
Drapsavsnittet: Musearm
I 1997 snakket Bård og jeg om å lage en virkelig realistisk politiserie fra Norge – hvor all dramatikken kretset rundt kontorrelaterte problemstillinger. Men vi følte at fraværet av dramatikk gjorde den litt vel ironisk og smal. Først da vi så Bjørn Sundquist i ”Sejer” skjønte vi at han var den eneste som kunne gjøre en så udramatisk rolle interessant. Denne serien var et viktig utgangspunkt for oss da vi laget Uti Vår Hage i 2003.
UtiVår Hage
Rødt hår-museum
Det er alltid spennende med sketsjer man er med på å skrive, men hvor man selv ikke er med ut på opptak. Da vi skrev ”Rødt hår-museum”, var regissør Ole-Martin Hafsmo skeptisk. Han mente Bård og jeg hadde skrevet den på ren rutine, at den var en tam kopi av ting vi hadde gjort tidligere. Derfor var gleden stor da jeg fikk se resultatet: Bård er helt strålende som den litt snurte, selvrettferdige grinasabben med rødt hår og fregner. Det er så kult at Bård er så flink til å spille sånne typer, for det er ca. stikk motsatt av hvordan han er privat.
Team Antonsen
Hvem gjør Kristopher mest flau?
Det mest overraskende med å bli kjent med Kristopher var at han var så sensitiv. De mest hyggelige og folkelige ting kunne gjøre ham så beskjemmet at svetten piplet på pannen. Alle blir jo litt nervøse av å omgås strenge folk. Derfor føltes det utrolig befriende å kunne finne fram det aller aller døveste vi visste om og presentere det for Norges kuleste mann.
Tre Brødre Som Ikke Er Brødre
Du skal høre mye – nye versjoner
Da programmet Du Skal Høre Mye ble lagt ned, ble de ansatte arbeidsledige. Det eneste de fikk med seg var rettighetene til selve konseptet Du Skal Høre Mye. De tidligere ansatte har forsøkt å skaffe seg et levebrød ved å utvikle nye varianter av det kjente historiefortellerprogrammet. Atle var selv sjokkert over at han lignet såpass mye på den ekte pianisten i ”Du Skal Høre Mye”. Da han så det ferdige produktet, utbrøt han: ”Herregud, jeg har uten viten og vilje gjort min første parodi!” Absurd og fint innslag, synes jeg.