NRK Meny
Normal

Hjerterom i Tyrkia

Fattigdommen ga ikke rom for hjelp fra en lege, men i dette lille «hjemmet» var det hjerterom.

Landsby i Tyrkia
Foto: STEFANOS KOURATZIS / AFP

Avsender for dette postkortet er Anne Marie Theodorsdatter fra Stabekk.

For 13 år siden var jeg i Tyrkia. Jeg ble med på en fjelltur for å finne krystaller. En skjerpa, som visste hvor vi skulle finne disse edle steinene, var med. Vi dro fra feriestedet og opp i fjellene. En lang og spennende tur med, mange flotte opplevelser og inntrykk.

Krystaller fant vi. Fantastiske steiner som det gir andakt i sjel og sinn; bare tanken på at de ligger i jorden og at man bare kan plukke dem når en vet hvor en skal lete.

Måtte søke tilflukt

Vi ble overasket av regnvær og sterk vind, så vi måtte søke tilflukt i en liten landsby. Jeg kom til skjerpaens familie. De bodde i ei hytte som her i nord ikke ville hatt til uthus. Mor, far og tre barn.

Jeg møtte Ayzen for første gang. Hun var tretten år, satt i en krok og hadde liksom gitt opp livet sitt. Langt fremskredet struma og vanskeligheter med å holde hodet rett gjorde livet til denne unge jenta lite levelig. Fattigdommen ga ikke rom for å få hjelp til lege eller den slags. I dette lille «hjemmet» var det hjerterom. Jeg fikk mat og drikke og masse gjestfrihet.

Jeg hadde de med meg i hjertet mitt da vi drog derfra.

Da jeg kom hjem fikk jeg tillatelse til å lage en innsamling for å hjelpe denne jenta, i den lille landsbyen i Tyrkia.

30.000

Jeg samlet inn nesten 30.000 kroner, fikk alt ordnet for sykehusplass i Ankara for henne og dro dit. Kjørte bil. En vanvittig reise fra den mindre byen vi hadde besøkt, til Ankara og tilbake.

Ayzen var for gammel til operasjon, men måtte ha medisinsk hjelp for å bli frisk. Jeg flyttet familien min til side, leide en leilighet til dem og fikk avtalt legebehandling for henne. Pengene som ble igjen ble satt i bank, med verge. Dette skulle de bruke til medisiner og skolegang. Hennes mor fikk også hjelp.

Alt ble så bra og jeg glemmer aldri da de små brødrene så havet for første gang. Jeg glemmer aldri da jeg gav moren kontrakten på leiligheten der hennes navn sto.

Jevnlig forbindelse i 12 år

Det er så mye jeg ikke glemmer av denne opplevelsen. I 12 år har jeg hatt jevnlig forbindelse og vært på besøk hos dem. Alt er blitt så bra og alle har det bra.

Ayzen skal gifte seg i april og jeg skal i bryllup. Hun har fått lov til å være europeisk, tatt utdannelse og er blitt frisør - i tilegg til andre interesser. Hennes far har gitt henne lov, og det er en stor ting i den verden de lever.

Jeg er så glad og takknemlig for at jeg har fått lov å bidra og for at jeg kan dele denne historien med dere.

Med vennlig hilsen
Anne Marie Theodorsdatter