Himmelsk og jordisk Parsifal

Fra første tone er det et uovertruffent sug i festspillhuset i Bayreuth. Tonene stiger opp fra orkestergraven, som i motsetning til i de fleste andre operahus er skjult under scenegulvet.

Intet skal forstyrre det sceniske, tenkte Wagner og med rette.

Men allikevel er klangen fra det sammensatte festspillorkesteret så samlet og velmodulert at det fyller hele amfiteatret med sine 1974 plasser.

Langsomt

Italienske Daniele Gatti dirigerer langsomt. Man må tilbake til 1950-tallet for å finne like lang spilletid for ”Parsifal”, over fire og en halv time.

Men musikere og sangere beholder nerven i de store spenningsbuene. Koret, både på og utenfor scenen, synger imponerende nyansert og samstemt i overgangene, enten de er himmelske røster fra oven, gralsvoktere eller politikere.

En varm, nydelig strykerklang og majestetiske og perfekte blåserklanger bølger opp og ned og fascinerer.

Målestokk for kvalitet

Wagners musikk nærmer seg Mahler og Puccini i denne operaen, med en harmonikk som hvileløst drives videre og videre og med en uendelig melodikk. I 1882 fortsetter Wagner den klanglige oppløsningen fra ”Tristan og Isolde”. Sangen er først og fremst knyttet til tekstens tonefall. Det er i orkesteret at de gjenkjennelige motivene for handlingen, ledemotivene, illustrerer dramaet og utvikles musikalsk.

Tittelrollen synges av den engelske tenoren Christopher Ventris, den kvinnelige hovedrollen Kundry av den japanske sopranen Mihoko Fujimura, og den viktige rollen som vokteren Gurnemanz av den koreanske bassen Kwangchul Youn. Bayreuth er en målestokk for kvalitet, og samtlige solister er i verdenstoppen med knallsterk innsats.

Begeistring

Interessen i Bayreuth samler seg ofte mer om regien i nye oppsetninger enn om den musikalske framførelsen, og det gjelder ikke minst denne gangen. Stefan Herheim bekrefter sin plass som en av vår tids begavede regissører.

38-åringen fra Oslo og hele ensemblet fikk ti minutters begeistret bifall etter premieren fredag selv om han våget å utfordre det tyske samfunnet og tysk politisk historie.

Gralen

”Parsifal” er middelalderhistorien om gralen, vinbegeret fra Jesus siste måltid med disiplene. Det ble fylt med blodet fra den døde Jesus, og den hellige gralen er avgjørende i kampen mellom det onde og det gode i verden. Gjennom gralen og det spydet, som drepte Jesus på korset, kan det skapes frigjøring, ”Erlösung”, i verden og helbredelse fra lidelsen.

Gutten Parsifal er den rene av hjertet, den naive og ubelastede, ”Der Thor”, tullingen”, som har kraften til å forvalte arven fordi han har medfølelse og identifiserer seg med lidelsen.

Overflødighetshorn

Herheim ga så blomstrende filosoferende tolkninger før premieren at man kunne bli redd for en intellektuell og tungtfordøyelig framførelse. Men scenograf Heike Scheele har skapt et overflødighetshorn av magiske bilder slik at frelsesdramaet også blir en øyenslyst.

Den langsomme pusten i musikken får sitt gjensvar i det sceniske der også det gammeldagse og kitschen har en plass i en postmoderne oppsetning. Parsifal ankommer i middelalderrustning som en Hellig Olav på vei til Stiklestad, og det forrettes dåp til fargerike rampelys som på en revyscene.

Nazi

Når trollkvinnen synger om syndens forbannelse og vanvittige følger, fylles scenen med hakekorsflagg og nazisoldater.

Historien om Parsifal og lidelsens sår blir også historien om Tyskland og nasjonens sår med video fra første verdenskrig og scenografi fra forbundsdagen i Bonn.

Da Vinci-koden

Den røde tråden er at barnet Parsifal drømmer. Personene utstyres med spektakulære fantasiens vinger, som assosierer til det tyske ørnesymbolet og til rovfugler og sorte engler. Drømmeperspektivet begrunner det mangetydige og nærmest surrealistiske, selv om vi kan forvirres når det går fort i svingene mellom Parsifals identitet som barn og som voksen. Og når de forskjellige personene går i hverandre, kan det også bli uklart.

Oppsetningen er frodig fortellerteater, og Herheim går ”Da Vinci-koden” en høy gang når gralen knyttes til en barnefødsel, - Parsifal som en ny Jesus.

Framtiden

Herheim og hans reflekterte regiteam løser også den krevende finalen som peker fremover.

Framtiden er barnet, den nye generasjon, det tyske i en verdenssammenheng der også publikum ser seg selv i speilet og blir utfordret.