Tolvskillingsoperaen som musikal

Den krasse ”Tolvskillingsoperaen” er mildnet til musikal på Det Norske Teatret i regien til Georg Malvius. Men forestillingen er allikevel hardtslående nok.

Heidi Gjermundsen Broch som Polly Peachum i favntak med sin brudgom Mackie Kniven, Paul-Ottar Haga.

Heidi Gjermundsen Broch som Polly Peachum i favntak med sin brudgom Mackie Kniven, Paul-Ottar Haga.

Foto: Marius Hauge/Det Norske Teatret

Anmeldelse av ”Tolvskillingsoperaen” på Det Norske Teatret av Torkil Baden.

Les også Lisa Kristin Strindbergs anmeldelse:
- Feiende flott, men uklart plott

Rammen er et fengsel, og det er de innsatte som framfører spillet om Mackie og hans damer og hans forbrytere.

Heidi Gjermundsen Broch

Heidi Gjermundsen Broch som Polly

Foto: Marius Hauge

Mye er endret og klippet bort i denne oppsetningen, og det slutter med et fangeopprør der Bertolt Brechts konklusjon hamres aggressivt ut, - hyllesten til et ærlig brekkjern og en dirk når maten er viktigere enn moralen.

Korrupsjon

I 1928 bygget Brecht på den to hundre år gamle ”Tiggeroperaen”, som drev gjøn med korrupsjonen i 1720-årenes London.

I 1728 sa tiggerkongen Peachum: ”I likhet med de store statsmenn oppmunter vi folk til å bedra sine venner.” Det var et tydelig spark til statsminister Robert Walpoles regime som var kjent for åpenlys maktmisbruk.

Slagsmål på scenen

1720-årene var Händels tid i London, og ”Tiggeroperaen” drev gjøn med en av tidens store Händel-skandaler: to av hans italienske primadonnaer begynte å slåss på scenen under en operaforestilling.

To hundre år senere bringer Brecht denne episoden videre i ”Tolvskillingsoperaen” som et oppgjør mellom de to damene som er ofre for Mackies bigami.

I kritikken mot mellomkrigstidens nød renner Brecht over av ironi over menneskelige svakheter i en frodig og uforutsigelig handling.

Kabaretstil

Kurt Weills musikk med sine kantete klanger var i 1928 i tidens kabaretstil. Den tyske tradisjonen med en mer talepreget syngestil har vært sterk, og det er overraskende hvor radikalt det brytes med denne stilen i denne oppsetningen.

Heidi Gjermundsen Broch bruker en nærmest konsertpreget sopran, men hun behersker det flott.

Jazzband

I 1928 var det et syv manns jazzband som spilte. Kurt Weill skrev etterpå et nytt partitur for tjuetre musikere, men på Det Norske Teatret fungerer det fint med et ni manns orkester under ledelse av Svenn Erik Kristoffersen.

Den musikalske karakteren er enkelte steder mykere og mer musikalpreget enn vanlig, og det gir spennvidde i forestillingen, som er hardtslående nok.

Evely Jons

Evelyn Jons som Polly

Foto: Marius Hauge

West Side Story

Innslaget av koreografi skaper bevegelighet, og også i framstillingen av de mange småskurkene trekkes framstillingen i retning av musikal a lá ”West Side Story”.

Sangene framføres med en ekstra mikrofon som et spill i spillet, og det styrker den typisk brechtske fremmedgjøringsteknikken.

Desperasjon

Det er noen ujevnheter blant hovedrollene, men en av de mest helstøpte er svenske Evelyn Jons som horemamma Jenny.

Paul-Ottar Haga legger alen til sin allerede solide vekst i hovedrollen som Mackie og med den eleganse og desperasjon som er Brechts budskap.