Veldreid klangskulptur

Men før det spilte Bergenfilharmonikerne et Symfonisk preludium, gjenfunnet i 1979, hvor lokkematen var at dette kan ha vært skrevet av den symfoniske gigant Gustav Mahler. Men er dette Mahler så skal jeg spise skoen min. Det lille studentverket bar ingen spor av mesterens finmaskede avtrykk. Snarere minnet det om Bruckner i sin pompøse romantiske tyngde, bare mer naivt og grøtete. Som en kuriositet var det allikevel velspilt nok og velegnet til at man spisset ørene.

Les: Nytt orkesterverk fra Wallin.

Feil solist

Deretter var Baiba Skride fra Riga solist i Sibelius, og jeg lurer på hvorfor. Pen klang er det beste jeg kan si om henne, men så har hun da også en Stradivarius mellom hendene. Spillet var småsurt og passivt, uten format til å lede og binde sammen de fritt spinnende linjene fra Sibelius. Det hjalp ikke at dirigent og orkester gjorde sitt beste for å hente inn det tapte. Jeg vet om en hel liste av norske unge fiolinister som heller burde fått sjansen til å spille med et stort orkester, fra Kraggerud og Vilde Frang til Eldbjørg Hemsing bare for å nevne noen. Les: Et gjesp av en sesongåpning i Bergen.

Merkelig publikum

Men så kom konsertens høydepunkt, i alle fall for de som hadde valgt å bli igjen etter pausen. For forunderlig nok hadde ca en fjerdedel forsvunnet før Wallins Manyworlds, et verk bestilt av Bergen
Filharmoniske Orkester, Helsingfors Filharmoniske Orkester og NDR
Sinfonieorchester Hamburg. Dette er en ppførsel jeg ikke kjenner igjen fra byer som Oslo og Stavanger. Publikum hadde i hvertfall ingenting å frykte. Wallin har vunnet Nordisk Råds Musikkpris og blir stadig spilt av internasjonale topporkestre. I går fremsto han som en symfoniker i toppformat. Les: Oslofilharmoniens Wallinfest.

Smetter unna

Her hang alt organisk sammen i en veldreid klangskuptur, hele den drøye halvtimen det varte – fra et dypt urnivå strakk, tøyde og foldet orkesterklangen seg ut i stadig nye fasetter, men aldri bastant, aldri tungt. For det løpende rytmiske motivet smetter unna og transformeres til noe nytt idét du tror du har fanget det. Det er kanskje derfor tittelen er Manyworlds – mange verdener, hvor ulike utgaver av det samme kan utspille seg sømløst, nesten parallellt.

Engasjerende drama

Disse sømløse skiftene er svært krevende, men her spilte Bergenfilharmonikerne på hugget fremoverlent sammen med en sikker dirigent. Rolf Wallins orkesterhåndtverk er i verdensklasse. Samtidig er han unik i sin ikke-pompøse, nesten kjølig kalkulerende måte å uttrykke seg på, som i den lange midtdelen hvor gjennomsiktige strykerklanger får ligge statisk og skimre radikalt lenge. Men han engasjerer som en av norsk samtidsmusikks få sikre musikalske dramaturger, noe den heftige og overraskende brå slutten bar vitne om. Musikken forstummet i denne verden, men spiller så absolutt videre i hodet på meg.