Hør:
Dette postkortet er sendt inn av Arne Roy Otterbu, Fyllingsdalen
Det var i 1989. Min kone og jeg hadde fulgt skjebnedagene i Romania, med Ceauceskus-parets henrettelse og generelt opprør i landet.
Med gode venners hjelp fylte vi bilen med klær, leker og tørrmat og dro sørover så snart sommerferien tillot det.
Overøst av gaver
Det første som hendte oss i Romania, var at vi ble overøst med gaver da vi stoppet på en rasteplass. Det sto en lastebil der fra før, og sjåføren kom bakover til oss med frukt og grønnsaker. Så sprang han tilbake, hoppet opp på planet og kom løpende med en diger blomsterbukett som ble overrakt fruen med et dypt bukk.
Vi kjørte opp i fjellene, på jakt etter en landsby der folk ville ha god bruk for det vi hadde med, og denslags var ikke vanskelig å finne. Der vi stanset var det to kirker. Vi valgte den som så mest nedslitt ut, og gikk inn i et mørkt, svært midtskip, der en liten, loslitt prest sto foran alteret.
Redd prest
Han ble tydelig skremt, og det tok litt tid før han slappet noenlunde av.
Heldigvis kunne han litt tysk, og meget nølende ble han med oss ut til bilen, der han snart fikk se at vi ikke var terrorister. En ung gutt som kom forbi ble satt i sving med å hjelpe til å bære, og så travet vi rundt kirken til presteboligen. Der ble vi tatt imot uten motforestillinger av en like liten prestfrue. Hun kunne litt fransk, og la begeistret ut om hvem som skulle få det og det og det.
Generøse tilbud
De ville innkvartere oss i sitt eneste rom, de ville gi oss et måltid, de ville, de ville, de ville.....
Vi takket nei. Vi dro videre - lykkelige. Vi hadde fått den største gaven.
Senere fikk vi vite at to mennesker var blitt skutt nettopp der dagen før. Var det rart presten var skeptisk?
