Fremgang for Oscarsborg Operaen

I fjor var det ”Carmen”, og i år er det ”Tosca”, som også har kraften til å fange et utendørspublikum med sin dramatikk og sine smektende klanger.

På øya utenfor Drøbak er den første av tre augusthelger gjennomført. I alt blir det 6 forestillinger, og arenaen har 1500 seter, mer enn storsalen i Bjørvika.

Ferjer og alle slags båter legger til ved den hederskronede festningen, og når mørket og månelyset siger inn i siste akt, er stemningen uforglemmelig.

Det er selve festningsarkitekturen som løfter forestillingen. Borgen er bygget som vern mot svensker og fikk sin ilddåp 9.april 1940. Fram til 24.august er den med enkle midler forvandlet til et Roma i Napoleonstiden.

Kanoner

Det er mye kanonskudd i første akt av Tosca, og dessverre droppet man planen om å bruke festningens egne kanoner. Men en forsterket stortromme kan også gi mye lyd.

Den belgiske scenografen Benoit Dugardyn lar kulissene vokse ut av de mektige murveggene. Borgens egne dører og vinduer brukes virkningsfullt. I forhold til Carmen-oppsetningen i fjor er det nå en ny bruk av festningsmiljøet som gir en mektig opplevelse.

Dødshopp

Stein Winges regi er enklere og ikke så actionpreget som vanlig, men har forløser stykkets enorme intensitet. Han lytter til partituret og lar musikken utfolde seg. Samtidig er det mange fine detaljer i personregien.

Men det avsluttende Toscas dødshopp fra tårnet blir bare et antiklimaks av et forsvinningsnummer.

Uten mikrofoner

Det er også en milepel for Oscarsborg Operaen at det nå er bygget opp et amfi inne i borggården. Sangstemmene klinger forbløffende bra utover. Flytter man seg bakerst, er rimeligvis intensiteten mindre.

Orkesteret klinger godt ut og til dels bedre enn sangen. Man får aldri det helt store trykket slik at luften dirrer av klang, men det skal da også noe til utendørs. Og at sang og orkester ikke er mikrofonforsterket er noe av fundamentet for en slik arenaframførelse.

Tårnarien

Handlingen er egentlig en lapskaus av sjalusi og sadisme og kjærlighet og kvinnekamp og fire mord. Bakteppet for handlingen er at Napoleon har tapt i slaget på Marengo 14.juli år 1800. Napoleon var på denne tiden et ideal for de radikale, bl.a. for maleren Cavaradossi.

Han arresteres, tortureres, og etter ”tårnarien” henrettes han. Operasangerinnen Tosca er sjalu, intens og modig og satser alt på å befri ham. Skurken i dramaet, politisjefen Scarpia, er forelsket i Tosca og bruker all sin politiske makt til å få henne i sin favn.

Slagkraft

Victoria Nava er nå heldigvis bosatt i Norge, og som Tosca har hun stor dramatisk slagkraft. Det er igjen en glede å høre Espen Fegran med en varm og ruvende baryton. Og han er samtidig djevelsk nok som den korrupte politisjefen. Cavaradossi, Thor Inge Falch, har ikke like stort format i sin tenor , men både han og alle birollene er sterke sangere.

Uimotståelig sødme

Jeg er ikke den rette til å utbrodere hvordan mine NRK-kolleger i Kringkastingsorkesteret spilte. Alt blir ledet av Terje Boye Hansen, rutinert og stødig i kontrollen av det store apparatet. Puccinis partitur har en uimotståelig sødme. Det er en mosaikk av små spenningsfylte strofer, som hver for seg betyr så mye, som siteres igjen og igjen og skaper brå kast i utviklingen.

Det er rimeligvis en del samkjøringsproblemer når orkester og dirigent er plassert ved siden av hverandre, og kanskje er arrangørene fortsatt underveis i å prøve ut en ideell oppstilling.

Operainteressen

Arrangørene, Oscarsborg Operaen med operaveteranen Anne Felberg i spissen, har et budsjett på 3.7 millioner, og med 70% solgte billetter kommer de i mål.

Det gjør de antakelig med glans for et slikt operamiljø kombinert med kvalitetsbevissthet har livets rett i en tid da operainteressen er på full fart oppover.