Første gang i Tydal kirke

Orgelets toner stemmer i og dobbeltdøren inn til kirken fra våpenhuset åpnes helt opp.

Ortodoks munk
Foto: Visar Kryeziu / AP

Avsender for dette postkortet er Gerd Lund fra Heimdal.

Kirken ligger på sletten rød og fin, omgitt av store trær og kvitrende fugler, de priser våren i høye tonelag i det vi går inn i kirken.

Min mann åpner døren til våpenhuset. Han går til side for å la meg gå inn først. Jeg nøler, for innenfor døren står festkledde unge mennesker tett som en vegg. Min mann går fort og raskt foran inn, hvordan kom han seg forbi?

Så løfter jeg den ene foten over dørstokken og får plassert den innenfor. Jeg stopper der, bare halvveis inn, for menneskeveggen er kompakt og tett. Litt betenkt våger jeg å trekke med meg den andre foten fort og lett. Jeg lukker døren lydløst.

Innenfor

Da blir jeg overrumplet av snakk og diskusjon, det høres ut som et hakkende kor. Men det er nok et kor som i mitt hode hører hjemme. Jeg føler så sterkt at jeg trengte meg på, for ingen ser meg, og ingen går til side for å slippe meg inn. Her kan jeg ikke stå.

Så er jeg igjennom menneskemyldret. Og jeg snur meg og ser to nett og pene dåpsbarn. Det er prosesjonen som skal inn i kirken, og det snakkes så hektisk om formasjonen.

Jeg hører ikke etter mer, men snur meg mot kirkedøren hvor min mann venter. Det oppfatter jeg fort, men mitt blikk fanges mot noe annet, og mine tanker går til en perleport.

Ved døren inn til kirkerommet står en kirketjener, en gammel mann, med en utstråling som får meg i et sekund eller to til å tro at materialisering av Vår Herre har funnet sted i Tydal kirke. Det lysende åsyn med en aura så gyllenblank og fin, synger smilende og ekte.

- Velkommen til Guds hus.

Han rekker frem hånden med en salmebok, som jeg griper og jeg neier med mine knær. Det vet jeg ikke sist jeg gjorde, etter jeg ble voksen nikker og bukker jeg for det meste.

Kontrasten

Jeg føler forskjellen mellom de festkledde menneskene og kirketjeneren som et tydelig tonespråk. De festkledde unge har det travelt og springer fort og lett over tonene i et travelt liv, og ser ikke til side, mens den gamle har visdom og vidsyn, og er klok i sitt hode. Han går rolig fra diskant til bass og ser både halve og hele toner i menneskene, og at alle har en kjernetone som en uuttømmelig, bare den blir stemt frem.

Så tar min mann min hånd og vi går inn i kirkerommet. På nytt blir jeg overrasket over den klangen som dominerer her. Vi setter oss ned og lukker døren inn til benken vi velger litt langt bak, for å ha oversikten over kirkerommet og for å følge menneskenes spill i nyanser og bevegelser.

Stadfester så at toneklangen jeg først oppfattet var riktig, og tenker at fjellfolket er så vidunderlig naturlig.

Unger springer lekende rundt og snakker og synger sin barnslighet ut. De voksne prater dempet i dette fornøyelige naturlig barnlige orgel brus.

Gamle ritualer

Tankene mine går til min barndoms kirkelyd. Gauldal katedralen praktfull og mektig, der måtte barna sitte som tinnsoldater etter en snor, ikke så mye som med et sukk måtte forstyrre.

Barn skulle ikke høres, knapt nok sees. Jeg hører mitt indre mimre kor og orkester slår på dundrende trommer og synger kraftig og gjallende og slår fast i mitt hode: Hør etter din mor, og oppfør deg som du er stor.

Min mann og jeg snakker dempet om kirkens frodige liv og smiler og ser på veggenes visuelle språk. Vi ser generasjoner sitt arbeid og slit, og føler nærhet med fortidens kraftige og flittige stormer og bris.

Orgelets toner stemmer i og dobbeltdøren inn til kirken fra våpenhuset åpnes helt opp. Inn kommer en prosesjon med kirkens tjenere og de festkledde unge menneskene med dåpsbarna.

Alle barna i kirken sitter pent og oppmerksomt, de er perler som pynter opp.

Kirkeritualet går sin gang. Den kvinnelige presten taler salvelsesfullt og pent fra prekestolen om at vi er heldige som får gå etter opptråkka stier. Vær glad for de som gikk foran. Hun har så rett.

Prestens tale er i lange tenksomme tonedrag. Plutselig, er talen som en hare som kommer sprettende lett over hennes lepper, for et iltert barneskrik stemmer i. Dåpsbarnet er utålmodig og opponerer på sitt vis. Presten er smilende, og sier at vi døper den som protesterer mest først. Hele kirkelyden ler, og ungene blir døpt og den kvinnelige prest ber oss om å se på de fine dåpsbarna. Hun holder dem frem og kirkelyden summer i begeistring ut mot barna med tisking og visking, og menigheten gir begge dåpsbarna en symbolsk godklem med hjertelige smil og trillende latter.

Fjellets toner

Nattverd er det neste. Nesten alle går frem. Gammel og ung, venter på tur. Da er det jeg fornemmer fjellfolkets sanne natur. Tålmodig og grei, finner seg en lagelig vei gjennom livet i medgang og motgang. De er glad og stolt av den flotte kraftproduserende dalen som ligger litt ut av den mest trafikkerte lei.

Vannet og fossene bærer dem på sin rygg, så de føler seg trygg. De unge går driftig frem, for de har hele naturen på sin side.

Så er det ofring til kirken og alle går frem og lydene i kirkerommet minner om soldater som går hjem. Ikke i takt, men med faste skritt og ingen nøling går alle rundt altere og bringer sin penning frem. Min mann går av sted, men jeg blir sittende igjen og jeg nyter denne gode tankestund og gledes over det jeg ser og hører.

Kirken er karrig og spartansk, og er preget av fortiden og mennesker sitt slit. En kan se fortidens fattige, men glade folkeliv avspeilet i kirkens sjeleliv, for Tydal kirke er den mest levende jeg noen gang har opplevd. Det kan jeg si at jeg har sett kirker i alle verdensdeler, og de er overdådig og praktfullt bygd, men ingen kan sammenlignes med sjelen og livet i Tydal kirke. Den overgår alle i en formidabel og total mental styrke, det kan ikke formidles godt nok uten kanskje en flink komponist setter de lette og de tunge fjellets intense toner til.

Takk for den herlige kirkestund.