Den norske statsgjelden var mange titalls ganger større enn statsinntektene. Istedenfor å nekte å betale denne gjelden, erklærte Det norske Storting i 1814 at pengeverdien skulle stabiliseres og at all gjeld skulle betales.
Ut for å låne
Finansminister Grev Wedel Jarlsberg ble sendt rundt hele Europa for å søke lån, men uten hell. Danskene nektet å reforhandle krigserstatningen, som i 1818 ble fastsatt til mer enn 3 millioner speciedaler.
Alle norske statsbedrifter ble solgt, store skatter ble utskrevet, men ingenting hjalp. Det var det private handelshuset ”Brødrene Bennecke” i Berlin som til slutt tilbød et lån, så skammelig i sine betingelser at selv Karl Johan følte det som en fornærmelse.
Inntekter pantsatt
Førsteamanuensis Camilla Brautaset ved Universitetet i BergenMen det såkalte ”tyvlånet” var eneste mulighet. Som sikkerhet ble alle norske skatte- og tollinntekter pantsatt, og Bennecke nedsatte en kommisjon i Kristiania for å kontrollere betalingen.
Finansminister Wedel Jarlsberg ble stilt for riksrett, men ble frikjent.
Enden på fornedrelsen var en serie lån fra det jødiske handelshuset Hambro i København.
Norges Bank opprettet
Betingelsene var gode, men forhandlingene måtte foregå i København, siden Eidsvollsmennene hadde nektet jøder adgang til riket.
I MUSEUM forteller historiker Camilla Brautaset om hvordan denne finanskrisen varte helt til 1840-årene og hvordan opprettelsen av Norges Bank og den nye pengepolitikken ble avgjørende for den norske selvstendigheten.