Avsender for dette postkortet er Marie og Magne.
Kontakten mellom oss har på kort tid utviklet seg til inderlig kjærlighet. En ny vår. Takknemlighet, moden ømhet og respekt for hverandre og for levd liv. Sammen går vi videre, det siste stykket vei.
En ny mulighet
Internett er blitt vår tids møteplass, også for godt voksne og aldrende mennesker. Mange har funnet sin kjæreste og partner ved hjelp av brev og tastetrykk. Noen vil ta avstand fra en slik arena å lete og finne på, andre vil ikke vedstå seg at det var på slikt vis de fant sin partner.
Vi som sender dette postkortet, takker fra hjertet for at en slik mulighet finnes. Uten Internett, uten ”Møteplassen”, ville våre veier aldri krysset, og vi ville kanskje begge ha måttet gå alene det siste stykket vei.
Vi hadde vært alene lenge, begge to. Vi var merket av levd liv, innvendig og utvendig. Vi hadde alle materielle goder, barna våre hadde gode liv, men det var noe som manglet. En av livets bærebjelker manglet, men den viktigste bærebjelken i livet, håpet, var ungt og levende.
En viktig flamme
Vi hadde begge møtt mennesker på vår ensomme vandring som hadde vekket noen følelser, så vi ante at det igjen kunne bli liv i våre bebodde øyne, ild i våre kropper og ømhet i våre hjerter. Men for oss begge var det alt eller ingenting, og da ble vi nok for krevende. Gjensidigheten manglet og kjemien stemte ikke helt. Slik den bør, om livskvelden skal bli god å leve.
Men hvor kunne vi finne en partner som ville fylle den drømmen vi begge bar på ? Noen halvhjertede forsøk hadde ikke ført fram, og en dag slo en vill ide ned i to aldrende mennesker: Internett!
Vår tids møteplass, også for godt voksne mennesker. Håpet var ikke særlig stort, det må sies, men i mangel av annen spenning en søndag kveld, logget vi oss på. Den ene på Vestlandet, den andre i Nord-Norge. Ingen la ut bilde, og ingen profil var spektakulær og prangende, men de få ordene inneholdt alt vi ønsket og håpet på om kjemien også kunne stemme.
Et tilfeldig blikk
Svært mange, i alle aldre, søker partner på nettet. De fleste så ut til å ha et klart bilde av sin kommende partner, og beskrivelser av vellykkethet, fortreffeligheter, ønsker og krav var klare og absolutte. Noen brev gikk likevel tollfritt gjennom luften, men en eller annen formulering gjorde utslaget, og kontakten døde hen. Like lydløst og uten følelser som de kom.
Vi bestemte oss begge, hver på vår kant, til å avslutte leken. Internett var visst ikke riktig arena, likevel.
Så plutselig flimret en liten annonse forbi, ”Dannet nordlending”. Ikke særlig mye mer, men på medlemskapets siste dag ble et viktig tastetrykk satt av en tvillingsjel. De første brevene inneholdt bare noen få ord. Så var begge borte fra nettet, men en viktig e-postadresse var sendt.
Bare et tastetrykk til? Intuitivt sto mye på spill. Så hvorfor ikke?
Det ble mange og lange brev. Ærlige og nakne brev. Og hele tiden følte vi oss sett, verdsatt og godtatt. En kveld ringte telefonen. Den første samtalen varte i godt over tre timer, men tiden fløy og samtalen blåste liv i glør. Det ble mange og lange samtaler, nakne og vare, prøvende ord, ærlige, men ingen krav. En dag var flybillett bestilt, men ventetiden ble lang.
Ingen tid å miste
Så var dagen der, og det første møtet. En helt vanlig tirsdag, men så ulik alle andre tirsdager. En hel uke skulle vi være sammen. Ville vi like hverandre? Kunsten på veggene, måltidene, luktene, nærheten? Ville drømmen bli virkelig?
Dagene gikk så fort, og det fantes ingen tvil. Alt var så riktig, så enkelt. Alt var så godt, så ekte. Det ble lange måltider, vi lyttet til musikk og lyrikk, de gode samtalene varte til det var på tide for andre folk å stå opp. Nå ligger halve våren og hele sommeren foran oss, og resten av livet. Vi har ingen tid å miste, for vi har begge mistet så mangt. Ved hjelp av et eneste tastetrykk har vi funnet hverandre!
I dag, få uker etter de første prøvende brev, er vi to et par. Og før de siste snøflekkene har takket for seg, vil vi takke de gode krefter som gjorde vår drøm til en levende, ny vår.
Hverdagene er blitt festdager, for oss to vel 60 år unge, som har fått en ny mulighet og som skal bruke våren og den nordnorske sommernatta til ”å sigla inn på ein våg”. Vårt livs viktigste tastetrykk? Med Hans Børli kan vi si at ”sotet er pusset av lampene, og det er igjen blitt lys i våre bebodde øyne”. Og bare den ugjenkallelige slutten skal få blåse det lyset ut.
Hilsen Marie og Magne
