NRK Meny
Normal

Et siste møte

Min skjønne mor ligger der og er bare en skygge av seg selv.

Hender
Foto: Elizabeth Ann Colette

Avsender for dette postkortet er Jorunn Harveit fra Ulsteinsvik.

Noen stryker meg varsomt på kinnet, og sakte våkner jeg av den dype søvnen. Øyelokkene kjennes blytunge, og gjennom halvåpne øyner skimter jeg far ved sengen min. Han ser at jeg har våknet og går bort til døren for å slå på lyset i taket.

- Du må stå opp.

Far er døv og må ha lys på hvis vi skal snakke sammen.

- Vi må på sykehuset, mor er veldig dårlig.

Gnisten lyser svakere

Mor er syk, veldig syk. Det forstår jeg når vi må opp midt på natten. Jeg er redd, angsten griper tak i meg, jeg føler meg lammet og utenfor meg selv. Alle bevegelsene blir mekaniske.

Jeg husker godt da det begynte, det var ett år siden sånn omtrent og frem til nå hadde hun vært ut og inn av sykehuset. Hver gang hun kom hjem, kom hun også med håp til oss, og hver gang hun måtte inn igjen sank håpet, men det var alltid der likevel.

Nå ser jeg på øynene til far at håpet er borte, gnisten er liksom sluknet, og han er veldig alvorlig.

Vi kommer frem til sykehuset, alt er mørkt og stille der vi går gjennom gangen. Jeg fikk ikke besøke mor på sykehuset, jeg var ikke gammel nok, likevel har jeg vert der før. Mor måtte komme ut i hagen hvis hun klarte det, eller de gjorde et unntak, og jeg fikk sitte ute i gangen og prate med mor.

Denne siste tiden fikk jeg ikke se henne, hun klarte ikke å komme ut til meg. Vi blir tatt imot av en sykepleier og ført ned til et rom nederst i gangen. Jeg har en erindring om at det var et bad vi kom inn på, det var vel det eneste enerommet de hadde ledig.

- Når jeg er borte…

Der i sengen ligger min mor. Min skjønne, snille, vakre mor ligger der og er nesten en skygge av seg selv. Som hun har forandret seg. Hennes vakre brune, krøllete hår ligger som visne blomster utover den hvite hodeputen, og alle slangene hun har rundt seg og inni seg holder henne fast, som i et jerngrep hun ikke klarer å befri seg fra.

Hele rommet ånder av sorg, synes jeg, og står i trygg avstand fra sengen, tør ikke helt nærme meg, mor virker så fremmed, og det er så lenge siden jeg har sett henne.

Men så løfter mor hånden og vinker meg bort til sengen. Jeg går bort, bøyer meg ned og gir henne en klem. Vi barna står der så tafatte, redde og fortvilte. Jeg ser på mor og far som snakker stille sammen på tegnspråk, og plutselig ser jeg mor si noe til far.

- Når jeg er borte må du... Så skygger ryggen til far for resten, jeg får ikke med meg det siste hun sier.

Et siste ord

Jeg får lyst å rive bort alle slangene og ta mor med meg hjem, og ha henne der for alltid, mor må ikke bli borte!

Nå er mor trett og vil sove, og jeg tenker at bare hun får sove så blir hun sikkert frisk, det sa alltid far til meg når jeg var syk, og det stemte hver gang.

Vi gjør oss klar til å reise hjem, og idet jeg snur meg for å si hadet til mor, løfter hun hånden.

- Farvel.

Så rart tenker jeg, hvorfor sa hun det, det har hun aldri sagt før. Den natten døde mor, og jeg var 13 år gammel. Det siste møtet med mor, og hennes siste ord glemmer jeg aldri.