NRK Meny
Normal

Et punkte(r)t liv

Jeg brukte hendene til å lære med. Firkanter og trekanter var det første steget.

Blindeskrift
Foto: Rikenberg, Steffen / SCANPIX

Avsender for dette postkortet er Tone Mathisen fra Lillehammer.

Jeg er født blind. Har lest punktskrift i mange år og opplever mange bruksområder for punktskriften i min hverdag.

Figurer og former

I barnehagen begynte de med opplæring for å vende meg til å kjenne igjen symboler og å bruke hendene til å føle med. Firkanter, rundinger og trekanter var de første. Senere kom prikkene inn og jeg lærte at prikker kunne forme mønstre. Jeg fikk leke med en punktmaskin og kjenne på punktene jeg lagde ved å skrive på den. Morsomt!

Da jeg begynte på skolen, startet den mer alvorlige undervisningen. Vi gjennomgikk bokstav for bokstav. Jeg lærte også litt om hvordan de seendes bokstaver så ut gjennom at de ble tegnet på relieffpapir. Likevel var det hovedsaklig punktskriften som ble viktig. Jeg elsket å lære bokstavene, selv om noen av dem var virkelig vriene å kjenne igjen. H og J eller E og I er nokså like å kjenne på for en utrent barnefinger. Det kom seg raskt, for dette var morsomt.

Den første boka

Punktskriften gav meg som åtteåring mine første egne leseopplevelser. Jeg kan fortsatt huske tyngden, lukten av bøkene og følelsen av å begynne på en ny spennende bok. En bok som kunne inneholde hele verden. Det å ta boka opp av pakken fra biblioteket, snuse på den, ta den med og sette seg godt tilrette i en stol eller ute på gressplenen for å bli oppslukt av hemmelighetene nede på papiret, er noe som sitter i minnet for evig. Jeg husker også godt gleden over og selv kunne velge når jeg ville lese og hva jeg ville lese. Jeg og bøkene samarbeidet!

Mine foreldre forteller om en oppslukt liten jente, som lå mang en kveld med en bok under dyna og smugleste. Min seende bror misunte meg for at jeg kunne lese uten å ha lyset på. Jeg kunne gjennom punktene på papiret leve meg inn i andre personers liv, og lære, leke, finne spenning, glede og le til tårene trillet, eller gråte fordi boken var trist.

Nye muligheter

En god bok ble en god venn i en ellers tøff hverdag som eneste blinde barn på en normal skole, og i en oppvekst som stilte store krav til meg. Jeg har stor tro på at språkforståelse og ortografi ble bedre utviklet gjennom følesansen og det å lese selv, enn det som lett ville skjedd, gjennom og hele tiden bruke ørene som medium.

Selvsagt skriver jeg fortsatt brev og mottar brev også i punktskrift, selv om e-post og dermed elektronisk punktskrift har overtatt en god del for papirutskrifter og håndholdte bøker. Jeg utveksler ukentlig informasjon med andre synshemmede og også seende i USA, Australia og Sør-Afrika. Punktskriften har åpnet mulighetene for kommunikasjon, utveksling av ideer og innspill. Dette øker opplevelsen av å delta aktivt i samfunnet.

Den viktige bokfølelsen

For meg vil nok det å lese en bok på en datamaskin likevel ikke gi meg den spesielle følelsen jeg får, når jeg sitter med en bok mellom hendene og lar fingrene gli over en prikkete side.

Jeg håper at nye generasjoner av blinde barn og unge eller de som mister synet, verden rundt, skal få oppleve den friheten og økte selvfølelsen det gir å kunne skrive og lese på egenhånd gjennom punktskriften.

Jeg ser det som viktig at organisasjonene av synshemmede jobber aktivt for å holde statusen til punktskriften høy og sørger for å gi synshemmede mennesker muligheten til å kunne lese og skrive på lik linje med seende.