Avsender for dette postkortet er Arne Thunberg, Arendal.
Hør:
Da jeg forleden fikk se Agderpostens bilde av det gamle rådhuset på Tyholmen dukket det opp i min erindring hva som hendte ettermiddagen 25. oktober 1938.
Jeg og Thore, henholdsvis 8 og 4 år gamle, ville ned å se på ruteflyet (Havørn, Najaden, Falken eller kanskje det var Valkyrien) som landet på vannet og la til ved flybrygga ved rådhuset. Det kom ingen fly den dagen, og det var ingen mennesker på Rådhusbrygga.
Overgrodd av tang og tare
Bak rådhuset fant vi i søppelkassa noen rør som kunne brukes til å blåse rognebær med. Thore på fire ville skylle sitt rør og gikk modig ned trappa som førte til vannet. De to nederste trappetrinna pleide å ligge under vann ved høyvann. Disse trinna var overgrodd med glatt tang og tare. Fireåringen hadde ingen tanke for dette og gikk derfor helt ned på nederste trin.
Plopp, der plumpet han uti og dukket opp ca en og en halv meter fra land, Det var brådypt. Like ved trappa oppe på selve bryggkanten stod en fortøyningspåle. Det var som nevnt ikke en levende sjel på brygga som kunne hjelpe Thore opp på det tørre. Jeg var den eneste som kunne hjelpe. Jeg tok derfor tak i fortøyningspålen med begge hender og gikk ned trappa til siste trin, sto på venstre tåspiss og strakte ut høyere ben så langt ut at Thore kunne få tak i beinet mitt og fikk dermed dradd han inn til trappa og opp på det tørre.
Redd for kjeft
Der sto han blaut som ei kråke og hakka tenner.
- Jeg tror vi må gå hjem sa jeg. Vi bodde begge to på Tyholmen.
- Ikke si at du har falt i vannet, sa jeg. Jeg var vel redd for kjeft tenker jeg. Jeg var jo eldste og burde passet bedre på Thore
Dagen etter treffer jeg tilfeldigvis mor til Thore.
- Arne kom hit til meg, sier hun (Nå får jeg kjeft tenkte jeg). Her har du to kroner fordi du reddet Thore i går.
Fikk diplom
Den som var glad var jeg. Fem måneder etter kom skoleinspektøren på besøk til skoleklassen og jeg fikk diplom. Den gang syntes jeg ikke bragden var så stor, men etter at jeg selv fikk barn og barnebarn har jeg forstått at dette var godt tenkt av en åtteåring.
Thore flyttet deretter til Kristiansand og på 60 årsdagen for redningsdåden ringte jeg til ham. Og da jeg presenterte meg sa han etter en liten stund:
- Å, er det du som redda meg med beinet?
Arne
