NRK Meny
Normal

Ensom-Anne

Det viste seg at det ville bli to uker som åpnet øynene mine for en annen verden.

Sykehjem
Foto: FLT-PICA, Lars Pehrsson, Code 30152, Lars Pehrsson / Scanpix

Avsender for dette postkortet kaller seg LilleStille.

Jeg jobbet for tre år siden på et kjøkken, på et eldrehjem i hjembygda mi. Jeg hadde utplassering via den videregående skolen min, og skulle være der i to uker. Det viste seg at det ville bli to uker som kom til å bety mye for meg, som ville åpne øynene mine for en annen verden.

Jeg skal fortelle om en av damene som bodde der. La oss kalle henne for Anne.

Barndomsminner

Anne var bestemoren til min barndomskompis (la oss kalle han for Ole). Jeg hadde ikke sett Anne på ti år, ikke siden jeg og Ole brukte å løpe barbeint ned til henne over grusveien og rett inn i stua rett etter at hun hadde vasket gulvet. Hun måtte vaske på nytt, men hun var aldri sint.

- Er barna mine sultne nå? spurte hun alltid før hun lo med sin søte latter.

Anne var fortsatt den samme søte gamle dama som for ti år siden. Hun hadde det kviteste håret, og var den peneste dama i den dalen. Bortsett fra at hun var litt mer rynkete nå, og brukte rullator.

Ikke til bry

Hun var en sånn person, som mente at man ikke skulle bry seg om henne. Vi skulle ikke bruke energi på henne, som hun selv sa.

- Jeg er jo bare ett gammelt dyr uansett.

Første gangen hun sa det til meg sa jeg til henne, at sånn får hun ikke tenke engang. Det skulle da bare mangle at jeg skulle servere henne, og bry meg om henne, siden hun gjorde det da jeg var liten. Som regel bare snøftet hun tilbake.

På den fjerde dagen min av utplasseringa ramler Anne på badet, på rommet sitt og brekker lårhalsen. Det skal jo ikke skyves under en stol at det er noen eldre som ikke kommer seg etter et lårhalsbrudd, det ender som regel med lokket på. Noe jeg ikke ønsket at skulle skje med Anne, hun var den koseligste dama på hele aldershjemmet.

En liten tåre

Dagen etter at hun kom tilbake fra sykehuset (6. dagen min med utplassering) gikk jeg inn på rommet hennes med frokost.

- God morgen Anne, vil du ha litt frokost?

Jeg fikk bare ett stille nei fra henne. Jeg spurte henne om hun hadde vondt, og om hun ville jeg skulle hente en av pleierne så hun kunne få smertestillende.

- Hvorfor skal du det? Tror du de har mer tid til meg nå, en de hadde før jeg brakk beinet mitt?

Så begynte Anne å gråte. Jeg satte meg forsiktig på sengekanten, strøk Anne over kinnet og sa at uansett hvor travelt det måtte være, så skulle hun ikke ligge her og ha vondt.

Hun ba til slutt om smertestillende, og jeg gikk til pleierne å sa at hun hadde sagt i fra at hun hadde vondt.

Dagens lyspunkt

Da jeg var ferdig på jobb, tok jeg med en halv kopp kaffe, ett glass med rød saft og et lite stykke kake. Da jeg lukket opp døren og spurte om hun var våken, ble hun glad og fortalte meg at hun hadde ventet hele dagen på besøket mitt. Hun hadde til og med satt seg opp i senga, og fått pleierne til å kamme det kritthvite håret sitt.

Så ser hun at jeg har med kaffe, saft og kake til henne. Og Anne begynner å gråte igjen.

- Du er så snill du barnet mitt, sier hun før hun tar en slurk kaffe.

Vi blir sittende lenge og mimre om da jeg og Ole brukte å leke i lag, men plutselig blir hun stille. Hun får et trist utrykk over ansiktet sitt, og jeg spør om hun er sliten og vil hvile seg, for da skal jeg gå.

- Sove og hvile kan jeg gjøre når presten kaster sand i hue på meg, svarer hun kjapt Og vi småler litt.

Hun forteller meg at hun ikke er sliten, hun føler seg ensom. Jeg flytter meg over, så jeg sitter på sengekanten hennes og tar den ene hånda og stryker den forsiktig.

- Hvorfor føler du deg? Spør jeg forsiktig.

Jeg ser det renner en tåre ned kinnet hennes igjen, og jeg er rask med å tørke den bort.

- Det er ingen som har tid til ett gammelt dyr som meg lenger. Enten jobber de, eller så er det skole, eller så kommer de med tåpelig unnskyldninger. Greit nok, jeg er gammel, men jeg er da faen ikke dum, sier Anne, og små ler litt før hun blir trist igjen.

Jeg klarte ikke si noe. Bare strøk henne på hånda og stirret i gulvet. Hva sier en person som ingen husker på lenger?

Stillheten

Resten av utplasseringen min ble Anne dårligere og dårligere. Ikke ville hun spise, ikke ville hun ta medisinene, ingenting. Jeg følte meg så ufattelig hjelpesløs.

To dager etter at jeg var ferdig med utplasseringen, ringer Ole.

- Bestemor døde i natt, hvis du vil se henne kan du gjøre det i morgen.

Og jeg gjorde det. Hun var så fin der hun lå med det kritthvite håret, det rynkete søte ansiktet, finkjolen på seg og med et smil om munnen. Jeg satte meg på sengekanten og så på henne før jeg hvisket i øret hennes at hun ikke trengte å være ensom mer. Før jeg strøk henne på hånda og gikk.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gå i begravelsen. Jeg ville rett og slett ikke, jeg hadde jo ikke sett Anne på ti år, og etter knapt tre uker med bekjentskap, så måtte jeg ta farvel med henne. Telefonen ringer, det er moren til Ole.

- Mamma sa at om du kom, så ville hun at du skulle sitte fremme i kirka. Mellom meg og Ole.

Jeg begynner å gråte, og Sara hører det. Jeg satt med en skyldfølelse, som om jeg på en måte hadde tatt henne over.

- Jeg føler jeg ikke har noen ting der å gjøre egentlig. Jeg sa farvel til henne på rommet.

- Jeg vil du skal komme, sier Sara til meg.

Det siste farvel

Det endte med at jeg dro, og jeg satt mellom Ole og Sara på første rad. Før begravelsen begynte, hvisket Sara i øret mitt at Anne hadde snakket om meg da de hadde vært der. Det var da hun hadde sagt hun ville jeg skulle være der. Hun hadde sagt hun elsket familien sin, og hun visste de hadde mye å gjøre på jobb og skole, men hun hadde satt så stor pris på at jeg hadde pratet med henne.

Sov godt "Anne"

Du har ett hjerte av gull

du kalte deg selv for "det gamle dyret", men i mine øyne så var du en engel

En engel som aldri vil bli glemt.