Bård Ose og Finn Tokvam ser på John Mayalls katalog gjenutgitt på cd med forbedret lyd, bonuslåter og flotte hefter og andre spennende gjenutgivelser som fire titler med Sparks fra Universal og debuten til Small Faces.
Blues-legenden
John Mayall må leve med merkelappen ”den britiske bluesens far” til han dør. Men han har all grunn til å være stolt av det. De nye gjenutgivelsene befester hans stilling i bluesens historie.
John Mayall hadde allerede rukket å bli 30 før han debuterte på plate i 1964 med singlen ”Crawling Up A Hill”. Denne ble etterfulgt av albumet ”John Mayall Plays John Mayall” (1965), tatt opp på en konsert som fant sted på en bluesklubb i et hotell i London. Hotellet lå like ved siden av Decca Studio, så lydteknikerne strakk simpelthen bare ledningene ut av vinduet og inn i konsertlokalet da opptakene ble gjort! Den nye cd-utgaven inneholder 5 bonusspor, deriblant A- og B-sidene av hans to første singler.
Mayalls andre album ”Blues Breakers” (1966) ble en umiddelbar klassiker. Han hadde oppdaget Eric Clapton via en innspilling med The Yardbirds, og overtalte den 20 år gamle gitaristen til å bli med i bandet sitt. Takket være produsenten Mike Vernon fikk Mayall fornyet tillit hos plateselskapet Decca – og det skal selskapet være glade for!
Albumet ”Blues Breakers” står fremdeles som noe av det ypperste som er prestert innen elektrisk blues, og er en selvfølge i enhver seriøs platesamling. Den nye cd-utgaven er dobbel, med albumet i både mono- og stereo-versjon på cd 1 og masser av singler og opptak gjort for radio på cd 2. Heftet er på 20 sider.
Fra Clapton til Green
Eric Clapton sluttet i Mayalls band omtrent samtidig som ”Blues Breakers” ble utgitt. Ny gitarist ble Peter Green, som klarte det mesterstykket å overbevise både Mayall og publikum om at han var en mer enn verdig erstatter for ”God” (kallenavnet på Clapton).
På albumet ”A Hard Road” (1967) bidro Green bl.a. med instrumentalen ”The Super-Natural”. Den er, som tittelen tilsier, av en så spesiell natur at den er umulig å beskrive med ord. Den må høres! Albumet ”A Hard Road” er forsterket med hele 14 kutt, deriblant hele EP’en som John Mayall laget med den amerikanske bluesartisten Paul Butterfield.
I løpet av en fridag i en litt turbulent periode av bandets karriere, gikk Mayall i studio og spilte inn et album på egenhånd. ”The Blues Alone” (1967) viste en mer tankefull og søkende artist, som sto på terskelen til mer nyskapende ting innen moderne blues. Den nye cd-versjonen har bare to bonusspor, men heftet er som vanlig på 16 sider.
I tillegg til de fire omtalte titlene, har Universal også gitt ut en samling opptak gjort for BBC på 60-tallet. ”Live At The BBC” har 14 fascinerende innspillinger med bl.a. Eric Clapton og Peter Green.
Brødrene Sparks
Brødrene Ron og Russell Mael har ledet Sparks i mer enn 30 år. Det har vært en lang og innholdsrik karriere, med mange overraskende musikalske krumspring underveis. For de fleste av tilhengerne, er det nok likevel perioden på midten av 70-tallet som rager høyest. Og det er nettopp platene fra den perioden som nå gjenutgis på cd.
P.I.L.S.-redaksjonens favoritt er albumet ”Kimono My House” (1974) som åpner med gruppens mest kjente (og største) slager: ”This Town Ain’t Big Enough For Both Of Us”. Denne sangen er verdt albumet alene! Det skader ikke at resten av platen holder noenlunde samme standard. ”Propaganda” (1974) fulgte i samme spor, ”Indiscreet” (1975) inneholdt slageren ”Get In The Swing”, og ”Big Beat” (1976) var deres siste for Island Records.
Alle cd’ene har fra 3 til 6 bonuskutt. Dessuten er de utstyrt med 20-siders hefter med masser av illustrasjoner hentet fra arkivene, pluss sangtekster og gode artikler.
Små menn – stor musikk
Small Faces tok sitt navn fordi alle de fire medlemmene var små av vekst. Men musikken var stor! Anledet av Steve Marriott laget gruppen et dusin singler og tre-fire album i perioden 1964-69. Foreløpig har Universal sendt ut debutalbumet ”Small Faces” i anledning 40-årsjubileet. Et sjarmerende og høyst potent gjenhør, komplett med ti bonusspor.
