NRK Meny
Normal

En tikkende lidenskap

En historie om hvordan det er hjemme hos noen som samler lidenskapelig på noe som tikker.

Veggur

Klokkene ble stilt inn litt for fort, litt mer for fort - og litt for sakte og litt mer for sakte...

Foto: Scanpix / SCANPIX

Dette postkortet har avsender Elisabeth Knap fra Sogndal.

Min far hadde en lidenskap som tikket.

I bryllupsgave av sine foreldre fikk han og min mor en bestefars klokke.

Denne klokken sto alltid i stuen og tikket høyt.

«Engelskmannen»

«Engelskmannen» (klokken var engelsk) stod der stor og mektig i sin klokkekasse av mahogny, med sitt nydelelig messingskive-ansikt og fortalte; nå kommer du for sent på skolen!

Når den slo sine timeslag kunne vi ikke høre hva som ble sagt i telefonen.

Så begynte det; min far fikk en idé. Han dro på lange turer. Han hatet november, derfor dro han hvert år i november. Han ble borte en måned. I slutten av november kom han alltid hjem, med venner. Venner som tikket.

Tikket over alt

Dette skjedde år etter år og det blir det mange klokker av!

Det tikket over alt hjemme hos oss. Klokkene ble stilt inn litt for fort, litt mer for fort - og litt for sakte og litt mer for sakte.

På denne måten kunne vi alle «nyte» de vakre timeslagene, hver eneste time.

Gikk over stokk og stein

Engelskmannen var den eneste som alltid gikk riktig. Franskmennene og tyskerne gikk over stokk og stein. De var ikke pålitelige. Alle tikket og slo helt til min hjemmeværende mor sa stopp. Da ble de fleste helt tause.

Sånn kan det være hjemme hos en samler.

(PS: Dette er sant og i dag er klokkene på Teknisk museum i Oslo, Knaps klokkesamling ).