NRK Meny
Normal

En rosa jakke

Drømmespinnet hadde vært farget av lengselen etter en pike.

En rosa jakke
Foto: Beate Heide

Avsenderen for dette postkortet er Beate Heide fra Stokmarknes.

Hun foldet jakken sammen med et sukk. Denne rosa og hvite jakken som hun hadde strikket all sin kjærlighet til det ufødte barnet inn i. Av drømmer og fantasier var jakken spunnet. Hver maske var et skritt nærmere å realisere barnet hun drømte om.

En prinsesse verdig

Hun la jakken mot nesen og snuste inn lukten av angoraull. Den var så vakker, den vesle jakken. Da den var ferdig hadde hun foret den med mykt bomullsstoff og sydd i vakre perlemorsskimrende knapper.

Det var en jakke som var en prinsesse verdig. Etter alle disse årene holdt hun jakken opp og så på den med et kritisk blikk. Var den blitt gul, kanskje? Var den ikke vakker mer, kanskje? Jo, jakken var like virkelig og like vakker som hun husket den.

Ved å holde i det ørlille plagget kunne hun fornemme tyngden av barnet hun aldri fikk kjenne. Hun husket tyngden i kroppen, bevegelsene i det vesle fostret. Hun husket klærne hun bar, fornemmelsene hun hadde og ikke minst drømmen om en liten pike.

Den store sorgen

Da jakken var ferdig strikket, hadde det vært så mye garn igjen at hun hadde bestemt seg for å strikke en liten lue med det samme mønstret. En ørliten lue til en ørliten pike. Drømmespinnet hadde vært farget av lengselen etter en pike. Hun som ønsket seg så sterkt et kvinnefelleskap. Drømmen var en datter, og nå hvilte barnet i henne.

Da både jakken og luen var ferdig og lagt i skapet i påvente av en fødsel brast drømmen som det svarteste mareritt. Datteren hadde dødd der i magen hennes. Hun hadde ikke vært i stand til å beskytte det ufødte livet. Det var en skremmende erkjennelse og en skam. Hun hadde foldet de ørsmå plaggene sammen og lagt dem vekk med stor sorg som flommet over i hjertet.

Det var en grusom virkelighet som omsluttet henne. En virkelighet som ikke omfattet et etterlengtet barn, men som brutalt i stedet hadde gitt henne en grav å gå til.

De herlige guttene

Hver gang hun var gravid hadde hun lett frem drømmejakken til prinsessen sin. Hun torde ikke tro at denne gangen skulle hun få det etterlengtede pikebarnet. Det var ikke det at hun var skuffet over de velskapte guttene. Nei, det var heller den ekstreme lengselen etter prinsessen. Hun som skulle fylle jakken.

Et virkelig barn som gråt og lo. En virkelig prinsesse. Hun ville ikke bytte vekk guttene sine for alt i verden, men drømmen om en datter lå der som en uforløst sorg. Jakken var selve symbolet på den drømmen.

Hun hadde ikke fått seg til å gi vekk jakken til noen andre. Hun greide ikke gi fra seg jakken med drømmestoffet. Den hadde ligget pakket vekk som et symbol på det barnet hun manglet!

Nå stod hun her, på hell av det fruktbare livet. Med et ribbet ekteskap. Med mange drømmer i knas. En av de få tingene hun hadde med seg i det nye livet var den rosa jakken. Drømmen og lengselen var strikket inn i det lille plagget.

Ut i dagen

Hun sukket og la jakken tilbake i skapet. Ikke bakerst, den skulle ikke være skjult lengre. Hun la den fremst. Synlig. Hele hennes lengsel blottlagt for dem som måtte finne på å åpne skapet.

Hennes opprør mot skammen over å ikke greie å bære frem et barn var at hun ville vise frem lengselen.

Kanskje det en dag ville komme et pikebarn som kunne få lov til å bruke den, jakken med perlemorsknappene. Den hun hadde strikket all sin lengsel og alt sitt håp inn i. En prinsesse. Kanskje en dag var sorgen til å bære slik at et annet barn kunne bære jakken med alle drømmene i.