Avsender av dette postkortet er Svein Berge.
Den historien jeg skal fortelle utspant seg i 1948. Jeg var den gang omkring tre og et halvt år gammel, men jeg husker dette som det skulle ha hendt i går.
SS Sirehav
Min far var styrmann på tankbåten SS Sirehav fra Kristiansand. I april 1948 kom skuta fra Tromsø hvor de hadde losset en last med bensin og var bestemt for den persiske gulf. Min mor og jeg skulle være med på denne turen og kom ombord i Haugesund med losen.
Etter omkring et par døgn var båten utenfor kysten av Holland. I 1948 var dette farvannet fullt av miner, men det var blitt ”sveipet” korridorer. Denne dagen jeg skal fortelle om var det tykk tåke og skuta må ha kommet noe ut av kurs (dette er jeg blitt fortalt i ettertid).
I dørken med et brak
Ved middagstider var jeg og katten alene på lugaren, mine foreldre var gått for å spise middag. Så skjer det; skuta går på en mine og det blir et grusomt smell. Jeg husker jeg satt i sofaen; over hodet mitt var det en bokhylle som raste i dørken med et brak. Skrivebordet som var boltet fast i skottet rev seg løst og kantet. Alt som var løst falt ned og forhenget foran køya falt ned.
Jeg ble, som rimelig var, vettskremt. Og da min far kom styrtende for å hente meg trodde han jeg var blitt truffet av fallende gjenstander. Men som ved et under, hadde ikke noe av alt det som falt, truffet meg. Jeg var bare redd.
Det ble å løpe til livbåtene. Jeg kan fremdeles huske jeg forlangte å få ha med katten Peia og ”jivolveren” (Jeg hadde fått kruttlappistol av min far da vi kom om bord i Haugesund).
Store skader
Ved en Guds styrelse fløt gamle Sirehav, så det ble ikke noe av å gå i livbåtene, men alle måtte gjøre seg klar med redningsvester og det hele. Sirehav hadde fått store skader i forskipet, og ble tauet inn til Rotterdam, der den ble liggende i tre måneder på verksted.
Dette oppholdet husker jeg litt av. Jeg fikk smake Coca Cola for første gang og vi var på de etter hvert så berømte blomsterkortesjene, hvor alle slags flott figurer var laget av tulipaner.
Sankthans i Norge
I slutten av juni kom vi tilbake til Norge. Det var Sankthanskvelden og mine foreldre lånte ei ro-sjekte i Mandal og rodde hjem til Skjernøy. Jeg husker fremdeles jeg satt bak i sjekta. Det var dampende stille sjø og månelyst. Jeg satt og så på landskapet og undret meg over at det bare var fjell der. Synes å huske at det var noen sletter der før. Var jo da blitt vant med det flate Holland og hadde nok glemt Norge og fjellene.
Dette er en historie som trolig har påvirket meg hele mitt liv. At det, om ikke annet har satt dype spor i et barnesinn, er hevet over en hver tvil.
Mvh.
Svein Berge
