NRK Meny
Normal

En glødende reise

Jeg lå mange netter med en flamme foran meg, og brannsår i huden. Den indre smerten ville ikke komme ut på annet vis.

Rød høst
Foto: Ingebjørg

Dette postkortet er sendt inn av Ingebjørg (20).

Hør postkortet her.

Jeg ble kvinne så altfor raskt, taklet ikke mitt indre det så godt som jeg håpet. De andre jentene misunte meg mine kvinnelige former, jeg ville heller ha deres kropper som da var noen streker som kunne bevege seg lekkert, og slenge dritt som de ville.

Hver dag

Jeg lå mange netter med en flamme foran meg, og brannsår i huden. Den indre smerten ville ikke komme ut på annet vis, og arrene minner meg hver dag på hvor vondt det kan være å være ung. Nettene var lange, mørke, lyse og vonde.

I mitt "andre" liv var jeg den flinkeste på skolen, og jeg skjulte smertene på hånda bak det vakreste smil. For mine tynne og vakre venninner så jeg ut som den gladeste i verden. Men den dagen måtte komme da jeg lot min sårete arm komme for deres ører og syn. De ble overrasket over min hemmelighet, og ble en stor støtte for meg i de senere ungdomsår.

Et speil fra innsiden

For å uttrykke mine følelser og mitt indre liv, startet jeg å fotografere. Jeg fikk god nytte av å ta i bruk høstens skjærende fargekontraster, og de intense blå vakre snøkrystallene en frostnatt hadde etterlatt seg. Tonene var i starten svært mørke, som et speil fra mitt eget indre opprørske liv.

Men etter hvert som vårsola kom gang på gang, fikk jeg nye motiver og jeg vokste. Somrene ga meg utsikter fra de nære fjelltopper, og skogene lå uendelige foran meg, som også mitt livs stier. Vintrene ga meg nye skispor, og snøen dalte som den reneste arm jeg kunne ha tenkt meg. Bildene mine ble gode. De ble bedre, og livet mitt ble renere etter hvert som sårene grodde og minnene la seg i arrene.

Å kjenne seg selv

I dag er jeg 20 år, og jeg ser like mye framover, som bakover. Bak ser jeg erfaring, og jeg husker de nettene hvor fuglenes sang fra skogen var den eneste gleden rundt den glødene nåla. Jeg lærte å kjenne meg selv med alt dette vonde. Jeg hadde aldri kommet meg så lang opp, om jeg ikke hadde vært så langt nede.

Jeg ser framover mot nye motiver og stadig varmere farger og naturopplevelser. Jeg vil leve et fantastisk liv, og la meg fascinere av alt rundt meg. Jeg vil hjelpe de som har det vondt, og jeg skåler med mine venner som har vært en støtte for meg i mange år. Jeg er lykkelig, og jeg ville ikke ha vært foruten det jeg var gjennom. Selv om det var mørkt, dystert og dramatisk. En kontrast til mine kvinnelige linjer og fortsatt lykkelige smil.