NRK Meny
Normal

Elsket av Hitler – germanske Bach

En ny utstilling ”Blut und Geist” (Blod og ånd) i Tyskland kaster nytt lys over nazistenes bruk av Bach.

Hitler og Bach

Adolf Hitler med følge (Joseph Goebbels til v.) i konserthuset i Leipzig ved Bachfesten 1935.

Foto: Bachhaus, Eisenach

Kommentar

Jörg Hansen og Gerald Vogt: Blut und Geist. Bach, Mendelssohn und ihre Musik im Dritten Reich. Utstillingskatalog Bachhaus Eisenach 2009. Hjemmeside: www.bachhaus.de

”Musikken til Bach er i Hitlers ånd. Den er streng, disiplinert til det ytterste og tvers igjennom tysk”.

Det skrev Leipziger Zeitung etter en festival i Leipzig i 1935, Reichs-Bach-Fest.

Hitlers plakat

Orgel og ørn som symbol for tysk kultur. Turistplakat av Lothar Heinemann, 1938

Foto: Bachhaus, Eisenach

Sitatet finnes i den fyldige katalogen for årets utstilling i museet Bachhaus i fødebyen Eisenach. Utstillingen går til november 2009.

Hvorfor trykket Hitler Bach til sitt bryst? Hvorfor beordret han et stort orgel til Førertribunen i Nürnberg der det ble spilt kraftfull orgelmusikk av Bach?

Urtysk

En grunnleggende betingelse var at Bachfamilien ble sett på som urtysk. Johann Sebastian og hans forfedre i bondekulturen i Thüringen ble sett på som et kroneksempel på kvaliteten i den germanske rase. Man hoppet bukk over at familien kom fra Ungarn!

I sine suiter brukte Bach ofte en allemande, som er en gammel tysk danserytme. Det at han også brukte engelsk gigue og fransk gavotte i de samme suitene snakket man ikke så mye om.

Koraler som folkesang

Bachs måte å bruke salmer på i koralarrangementene ble sett på som en videreføring av tysk folkesang og inspirerte til fornyelse. Allsangen var viktig i det militære og også ved folkelige arrangementer i 1930-årene, og Bach var en læremester.

I 1935 var det en Riks-Bach-fest, Reichs-Bach-Fest, med et felleskor av 120 kor fra hele Sachsen som sang Bachkoraler. Dette ble kalt ”et nytt ideal ikke bare for de tyske musikere, men for det tyske folk”.

Komplekse fuger

Nazi-noter

Bachpreludium som Hitlermarsj, 1933.

Foto: Bachhaus, Eisenach

Flere musikkteoretikere i tiden mente at flerstemmigheten, både den homofone, akkordiske, og den mer avanserte polyfonien i fugestilen, var født ut av den nordiske rase og var et typisk germansk fenomen.

Strengheten i rytmen har Bach felles med all barokkmusikk. Men spesielt sterkt inntrykk gjorde strengheten i den fugerte satsen, den strengeste av alle flerstemmige former. Fugen er en kompleks oppbygning, og hos Bach er den mer kompleks enn hos for eksempel Händel og Vivaldi.

Fedrelandskomponist

At nazistene tok Bach til inntekt for seg og likte ham er ikke nødvendigvis misbruk. Men nazistene ville gjøre Bach til en tysk fedrelandskomponist, og da måtte det gjøres noe med tekstene.

Man la tekst til instrumentale komposisjoner. For eksempel kunne et C-durpreludium for klaver (BWV 933) bli til en hyllingsmarsj for Hitler: ”Heil Hitler! Du har åpnet frihetens port. Fanenene vaier med hakekors og feirer Tysklands oppstandelse.” (i samlingen Tyske marsjsanger for den tyske ungdom, 1933).

Jødisk

Gewandhaus og Mendelssohn

Konserthuset Gewandhaus i Leipzig med og uten statuen av Mendelssohn.

Foto: Bachhaus, Eisenach

Dessuten ble eksisterende tekster forandret. Alt jødisk ble av nazistene oppfattet som forfall og svakelighet. Statuen av den jødiske komponisten Mendelssohn, en grunnlegger av musikklivet i Leipzig, ble revet ned i 1936, og hans musikk forbudt oppført. (Statuen ble gjenreist først i 2008).

Jødiske betegnelser i kirkemusikken til Bach utgjorde et betydelig problem. Bibelske navn ble tatt ut av kantater og pasjoner og endret.

Fra Sion til sjel

I Juleoratoriet ble ”jødisk land” til ”fedreland”. ”Helt av Davids ætt” ble til ”helt av en høy folkestamme”. ”Bereite dich, Zion”, ”forbered deg, Sion,” (Sion = Israels folk) ble endret til ”Forbered deg, min sjel”.

De som sto i spissen for dette var nazipartiets sjefideolog Alfred Rosenberg og den kjente musikkhistorikeren Hans Joachim Moser.

Musikkbearbeidelser

Moser ville ha Jehova, det hebraiske navnet på Gud, ut av alle salmebøker. Hans overordnede var minister for folkeopplysning og propaganda Joseph Goebbels, og Goebbels prøvde å begrense denne nydiktningen. Kanskje han skjønte at det ble for dumt, men han stoppet det ikke.

Det ble opprettet et kontor for musikkbearbeidelser, ”Reichsstelle für Musikbearbeitungen”, som hadde kontroll over virksomheten.

Frigjøre Bach

En kjent musikkhistoriker formulerte det slik: ”Bachs musikalske visjoner er ikke uløselig knyttet til historier fra Bibelen”.

Man kan ikke synge om sønner av Israel, men må frigjøre Bach fra begrensningene i hans tekster. (Richard Eichenauer: Polyphonie- die ewige Sprache deutscher Seele, 1938).

Strauss

Nazifiseringen av Bach fikk stor oppslutning i musikklivet. Man måtte være medlem av Reichmusikkammer for å arbeide som musiker. Den første presidenten i dette statlige kontoret for musikk var komponisten Richard Strauss.

Kontoret ble opprettet i 1933, men etter to år kom Strauss i unåde da han insisterte på å samarbeide med den jødiske forfatteren Stefan Zweig.

Opprydning

Schoors musikkhistorie
Foto: Bachhaus, Eisenach

Ledende musikere og forskere var svært aktive i nazifiseringen, og det er grunn til å tro at denne utstillingen vil utløse en del opprydningsarbeid. Utstillingen dokumenterer at noen biografier må kompletteres

Erhard Mauersberger var en aktiv antisemitt i 1930-årene og han var Bachs etterfølger som Thomaskantor. Så sent som i 1970 kuttet han ut ordet Israel i en motett av Bach.

Den nazistiske rasetenkningen har hengt igjen lenge etter krigen. I en gammel musikkhistorie utgitt i ny utgave i 1974 henger det igjen typiske beskrivelser av Mendelssohn og hans etterfølgere: glatt, innholdløs retorikk uten sjelelig substans (Hans Schnoor 1893-1976: Geschichte der Musik, 1974).

Stalin

Man kan spørre seg om tenkende mennesker burde reagert annerledes i 1930-årene. Etterpåklokskap er sjelden fruktbar. Samfunnet ble mer og mer totalitært fram mot krigen.

Og vi ser helt parallelt hvordan et annet totalitært regime lenger øst og dets leder Stalin krevde en folkelig og demokratibyggende musikk, særlig i tiden 1936 - 48.

Wagner

Hitler og orgelet

Bach i Nürnberg: demonstrasjon for Føreren av det nye orgelet i Luitpoldhalle 1936.

Foto: Bachhaus, Eisenach

I dagens situasjon er det viktig at vi forstår hvordan kritikkløshet og fanatisme kan ødelegge og at det ikke skjer om igjen.

Hitlers musikkpreferanser har vanligvis vært knyttet til Richard Wagner og hans germanske mytologi med kamp og heltedyrkelse sammensmeltet med heroisk musikk. Wagners tekst og musikk gikk rett inn i det ideologiske programmet.

Monopol

Utstillingen gjør Bach viktigere enn hittil for å forstå nazistisk kulturpolitikk. Samtidig viser den at selv om Hitler falt for Bachs grunnleggende strenge stil, har han ikke monopol på den.

Den samme Bach, som tiltalte Hitler, har tiltalt mange og paradoksalt nok også i helt motsatte miljøer. I Norge var det mye huskonserter under krigen, og Robert Riefling spilte hele samlingen ”Das wohltemperierte Klavier” av Bach.

Åndelig mat

Amalie Christie beskrev Bach-konsertene som ”et behov for å gå inn i de dype, største tankene, der den klassiske musikken kunne bidra. Det var et behov for åndelig mat i tunge tider.” (Nesheim: Et musikkliv i krig.)

Bachs musikk blir ikke ødelagt av at Hitler likte den.