NRK Meny
Normal

Truls Mørk imponerte mest

Elgars Cellokonsert og Mahlers gigantiske 1. symfoni med den erfarne dirigenten Rafael Frühbeck de Burgos i Grieghallen torsdag kveld. Solisten i Elgar, Truls Mørk, imponerte mest.

Grieghallen
Foto: Trygve Schønfelder

Truls Mørk gikk i strupen på en fullsatt Grieghall fra første buestrøk; Elgars djerve, akkordbaserte innledning ble framført med stor autoritet og med en varm og kraftfull tone. Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av den erfarne spanske dirigenten Rafael Frühbeck de Burgos (FdB), fulgte imidlertid ikke helt opp. Det langstrakte hovedtemaet ble av orkestret avlevert litt for kontant, uten den nødvendige myke sødmen som dette lett svingete 9/8-dels temaet krever. Det var som om solist og dirigent ikke var blitt helt enige om tempo og framdrift, i alle fall virket det slik gjennom store deler av den vakre 1. satsen.

Imponerte hele veien

Truls Mørk imponerte både teknisk og tolkningsmessig hele veien. Han briljerte uanstrengt i 2. satsens mange flyktige løp og nesten uhørlige flagolet-toner. 3. satsen var konsentrert og inderlig, og spesielt vakkert lød celloen i det dypere leie. I siste sats, den mest ekspressive, truet et nesten for ivrig orkester med å drukne solisten i velment strykerklang. Her burde FdB vært noe mer påpasselig med balansen. Truls Mørk ga likevel aldri slipp på autoriteten og satte et vakkert punktum i form av det innledende tema, slik Elgar avrunder sitt siste store mesterverk, Cellokonserten fra 1919. Bergenspublikummets varme applaus, var vel fortjent. Konserten var flott selv om den ikke nådde de magiske høyder.

Les også: CD-guide Elgars cellokonsert

Mahlers 1. symfoni

Pause i horngruppen
Foto: Nina Skurtveit / NRK

Gustav Mahlers 1. symfoni i D-dur (1889) har tilnavnet Titan som henspiller på den romantiske forfatteren Johann Paul Friedrich Richter (Jean Paul). JP var kjent for sine burleske, groteske og sterkt følelsesladete fortellinger, noe Mahler kjente seg sterkt igjen i. Symfonien er et gigantverk som ruller opp et lerret "av livet selv" - fylt av dyr, blomster, menneskelig dårskap, kjærlighet og kamp. Symfonien krever en utvidet besetning med spesielt stor messinggruppe.

Litt lite subtil

"Langsomt. Slepende. Som en naturlyd". Det er åpningsforordningen i Mahlers partitur. Det er naturen som våkner, eller kanskje er det verden som blir til. Langsomt fylles jorden med fugler, dyr, trær, fjell. Alt frambragt av orkestrets instrumenter. Mahlers partitur er som filmens dreiebok. Alt er ut-tenkt, alt er ut-lagt. Problemet med framføringen med Frühbeck de Burgos og Bergensfilharmonien var at ingenting vokste langsomt fram. Fuglemotivene i treblåserne åpnet ikke pianissimo og strykerklangen ble for kraftig for fort . Dette var symptomatisk for store deler av framføringen. Det låt litt for bastant, litt for lite subtilt. Symfonien er ekstremt krevende, ikke minst i blåserrekkene, med mengder av solistiske fraser og motiver. Vi tåler litt smårusk i innsatsene, men største problemet var klangdannelsen og intonasjon.

Mye godt underveis

Det er skjer likevel mye godt underveis. Maestro FdB gjør en riktig tydelig ländler (bondevals) av 2. satsen før trio. Mens trio-delen foregår på slottsparketten, for her tar den lettbente wienervalsen over. Dette riktige skillet gjør ikke alle dirigenter. Vi fikk også mange lekre enkeltprestasjoner. Spesielt vakker klang og rytmisk schwung hadde solo-oboist og fagott. Trompetgruppa briljerte bramfritt både off-stage som on-stage, for å si det med et språk Mahler ikke behersket. Horngruppa gjorde en god jobb men strevde litt med samklangen i noen av de mest intrikate fram-og-tilbake-buktende passasjene.

Tvilsomt tempovalg

Som sagt, så er Mahlers partitur detaljert beskrevet som sceneanvisninger i et Ibsen-drama. Likevel er det rom for fortolkning. Selvsagt. Musikken klinger i tid, ikke som noter på et papir. Valg av tempo er ikke selvsagt. Mahler angir aldri metronomtall, men en stemning. Så hva mener han når 3. satsen, hvor en mollversjon av barnesangen Fader Jakob, beskrives som "Alvorlig og tilmålt, men ikke slepende"....? Etter min mening valgte FdB et noe for høyt tempo. Satsen fremsto mer som en søt bagatell (en barnesang, javisst, men Mahler vil alltid si noe mer...) enn en sår sang om smerte, tap, lengsel...? Selv om orkestret spilt bra, grep aldri satsen slik den kan.

Best i tutti fortissimi

Best var Bergensfilharmonien i "Titans tutti", for å si det slik. I den råsterke finalesatsen satte de alle kluter til med trøkk og smell til siste triangelpling. Mahlers sugende rå kampakkorder ble avlevert med full kraft og stor risikovilje og det holdt helt til mål. Den lett nedlatende og ganske dumme anmelderklisjeen "alle sluttet på likt", har faktisk noe for seg her. Ta en titt på siste partiturside - en studie i vertikal skjønnhet. Her "hører" du, gjennom det blotte øye, at akkord på akkord skal avfyres som kanoner. For så å tynnes ut og avsluttes; ikke som et siste pang på den trykksterke eneren i takten. Nei, her skal hele regimentet på noen få sekunder skifte fra kanon til sprettert - ned på den trykksvake to-eren. Så - bort! Dér var BFO og FdB helt på høyden.

Du kan høre konserten i reprise i NRK Klassisk tirsdag 10. mars kl 2200 og onsdag 11. mars kl 1700