Elektra – blodig i Bjørvika

Elektra av Richard Strauss. Tekst: Hugo von Hofmannsthal. Regi: Stein Winge. Musikalsk leder: Patrik Ringborg. Solister: Caroline Whisnant, Susanne Resmark, Ragnhild Heiland Sørensen, Thor Inge Falch, Trond Halstein Moe m.fl. Spilles i juni 2009 på Den Norske Opera.

Elektra er den greske prinsessen som vil hevne sin far. Teksten og musikken renner over av rødglødende hat, og dette er midt i blinken for regissør Stein Winge

Skjebner

Han er kjent for å bringe fram sterke følelser, også hos de stiveste operasangere. Den sterke solistrekken, et storartet orkester og sikre bruk av virkemidler gjør at skjebnene griper oss.

Dette er den første helt nye operaoppsetningen etter at det nye huset ble åpnet for et drøyt år siden, og regissøren Stein Winge forsvarer å være første mann ut.

Klang

Hittil har vi opplevd en rekke oppsetninger importert fra Youngstorget eller fra andre operahus, men ingen har vært spesiallaget for den nye storsalen.

De scenetekniske fiksfakserier brukes enda ikke, men salen viser seg fra sin beste side i den rike klangen.

Kjempeorkester

Orkestergraven gir rom for et kjempeorkester på 103 musikere. Komponisten bruker blant annet åtte klarinetter og en haug med andre blåsere. Mye av handlingen utspiller seg i orkesteret, og det virtuose partituret presenterer og utdyper personene.

Den svenske dirigenten Patrik Ringborg henter ut det beste av orkesteret som svinger med i de mange heftige og nyanserte utspillene.

Skjebnetung

Elektra er på scenen non-stop i nærmere to timer, og den amerikanske sopranen Caroline Whisnant fyller rollen fabelaktig. Hun representerer voldsomme, destruktive krefter, men hun har også en sjelden nyanseringskunst.

Hun utvikler seg for øynene våre fra en spydig og trassig jente til en skjebnetung hevner.

Elektrakomplekset

Elektras søster synges av Ragnhild Heiland Sørensen og er den mer naive og lyse motpol. Hun er mammajente mens Elektra er pappajente. Begge er sopraner, og komponisten viser dem som to ulike sider av den mangfoldige menneskenaturen.

Elektrakomplekset er akkurat som Ødipuskomplekset blitt en psykiatrisk term. Det gjelder Elektras avhengighet av sin far, som er drept av moren og hennes nye mann. De blir kraftfullt sunget av svenske Susanne Resmark og en frodig Thor Inge Falch.

Fysisk utrustning

I teksten kreves det at damene skal ha hule kinn og smale hofter. Det hadde de ikke, men de innfridde musikkens krav til voldsomme krefter og stor fysisk utrustning så stemmene bar gjennom orkesteret også på det voldsomste.

Elektra får ikke fred før hun får hevnet sin far, og det skjer gjennom broren Orestes, en ruvende Trond Halstein Moe.

Ekspresjonistisk

Det er akkurat ett hundre år siden denne operaen hadde premiere. Det er et enormt rikt partitur i kombinasjon med en intens, nærmest hysterisk handling, - ekspresjonistisk opera på sitt villeste.

Her er også dødsdriften fra den foregående operaen Salome og kjærlighetslyrikken fra den kommende Rosenkavaleren.

Magisk

Regissør Stein Winge har lyttet til teksten og musikken og forløser de store spenningsbuene. I den symboliserende scenografien opplever vi en verden på vrangen med møbler i taket. Tablåer med greske barnesoldater bidrar til en mytisk og stilisert karakter.

Den bevisste lysbruken forsterker stemningen, og noen ganger smelter alt sammen til nærmest magiske øyeblikk.

Dans

I partituret står det at når Elektra endelig har nådd sitt mål og hevnen over mor og stefar er fullført, danser hun en vill, dionysisk seiersdans.

Det er en parallell til komponistens forrige opera Salome med De syv slørs dans. Men hevnen har fortært Elektra, og hun stuper død om.

Forsonet

Den egensindige regissør Stein Winge dropper Elektras dødsdans og lar henne leve, i likhet med den opprinnelige greske historien hos Sofokles.

Hun graver ned stridsøksen, og vi får en mer forsonet Elektra som lever videre med blodige lik rundt seg. I denne oppsetningen blir hun mindre hysterisk og mer menneskelig.

Det gjør at den tre tusen år gamle historien rykkes ut av den legendariske trojanerkrigen og inn i vår egen tid med æresdrap, interessekonflikter, hat og vold.

Også slik når operakunsten frem til oss.