NRK Meny
Normal

Eksentrisk fulltreffer

Pianisten Alexandre Tharaud er sentral på ny CD med musikk av Erik Satie. - En skikkelig fulltreffer, mener vår anmelder.

Erik Satie
Foto: Wikipedia

Eiffeltårnet
Foto: Lier, Gunnar / SCANPIX


Denne dobbelt-CDen frontes av den unge, franske pianisten Alexandre Tharaud, og representerer et godt tverrsnitt av franske Erik Satie som komponist. Pianoet, Saties eget instrument, er naturlig nok midtpunktet. På den første CDen, kalt Solo - er Tharaud alene. Han drar en rekke av Saties pianistiske småstykker - noen svært kjente som den første Gymnopedien og alle de seks Gnossiennene.

Som å sveve

Disse stykkene har religiøs mystisime og antikke ungdomsriter som utgangspunk. Det klinger hemmelighetsfullt og enkelt på én gang ... Tharaud spiller elegant og luftig og har et subtilt grep på Saties små rytmiske finurligheter. I den første Gymnopedien får vi den rette følelsen av at det svever, som i den aktuelle filmen Man on the Wire -hvor nettopp dette stykket er brukt når en annen eksentrisk franskmann, Philippe Petit, går på line mellom tvillingtårnene i New York.

Eksentrisk banebryter

Den eksentriske, bohemaktig skikkelsen Satie, var en musikalsk banebryter i Paris rundt 1900. Han forutså stilendringer i musikken før de helt hadde innfunnet seg, som det endelige bruddet med romantikken. Selv skrev han flere frekke parodier på de store klassiske ikoner. På platen får vi stykker som går under fellesbetegnelsen "Uttørrede foster" hvor Satie parodierer Chopins kjente sørgemarsj, den klassiske sonatesatsformen og Beethovens hang til lange finaler. Satie var den første som faktisk preparerte pianoet (en pianostil som tillegges John Cage som sent som i 1939). Allerede i 1914 la Satie papir mellom strengene for å illudere lirekasse fordi en mekanisk ape skal danse. De sju små dansene går under overskriften "Manetens felle" (Le Piège de Méduse).

Slappe preludier og stykker i pæreform

Satie blåste en lang marsj i gamle former som sonatesats, fuge osv. Flere av hans ironiske proteststykker er med på platen. Titlene er meget talende: vi finner for eksempel tre Skikkelig slappe preludier" (Véritables Préludes flasques) med parentes-tillegget (for en hund) og han skrev like godt et stykke i Pæreform - for firhendigklaver - festlig og presist spilt av Alexandre Tharaud og Eric le Sage.

Med venner

På CD to kalt DUOS opptrer Tharaud sammen med venner - og vi får et godt innblikk i hvordan Satie lar den klassiske musikken nærme seg jazz og cabaret. Satie var også en av, om ikke den aller første som skrev filmmusikk.

Valsens dronning tar kaka

Til slutt vil jeg si at prikken over i-en settes ved at Tharaud har fått med seg chanson-artisten Juliette i noen av sangene. Det gir et skikkelig autentisk nærvær til platen siden sangene ble skrevet til cabaretartisten med tilnavnet- La reine du waltz chanté - Syngevalsens dronning. Egentlig tror jeg Satie tenkte at alle kunne dra en vals - uhøytidelig og uformell som han var. En vittig og velspilt plate som eksentrikeren Satie antagelig ville spilt baklengs.