Avsender for dette postkortet er Anita Falch Lund fra Stokke.
Min kjære mann og jeg ønsket oss veldig barn. Vi prøvde og prøvde i mange år, men barna uteble. Sorgen var stor, spesielt på høytidsdager som 17. mai og julaften. Jeg hadde ingen barn å pynte i fine klær, ingen barn å kjøpe julekalender til.
Gravid på fjerde forsøk
Etter hvert bestemt vi oss for å prøve prøverørsmetoden. Så, etter fire forsøk ble jeg endelig gravid! Lykken var stor! Ei stor, frisk og nydelig jente ble født! Lykken var fullkommen. Du verden så glade og heldige vi var.
Etter halvannet år fikk vi forespørsel fra sykehuset på om vi ville prøve nye prøverørsforsøk for å få søsken til jenta vi allerede hadde. Vi gikk i tenkeboksen. Prosessen med medisiner, forventninger og hele pakka var ganske tøff med prøverørsmetoden, så jeg visste ikke om jeg klarte å gå gjennom det flere ganger.
På en måte ønsket vi veldig flere barn, ønsket å gi jenta vår søsken, men på den andre siden var jeg usikker på om jeg orket prosessen flere ganger. Jeg klarte ikke ta beslutningen, så mannen min bestemte at vi sa nei til flere forsøk. Så glad jeg var over at beslutningen var tatt!
Kul i brystet
Så går det tre uker. Jeg oppdager en kul i brystet. Tenker at dette ikke er noe farlige greier. Mens jeg venter på å få kulen fjernet, oppdager jeg at jeg har blitt gravid! Hjemmelaget!! Fantes det større lykke? Utrolig! Lykken var total!
Etter hvert blir kulen fjernet. Så, i min 11. svangerskapsuke får jeg beskjed om at jeg har aggressiv brystkreft med spredning. Verden faller sammen.
Legene må fjerne brystet raskt, så jeg blir operert. Samtidig får jeg beskjed om at barnet må tas bort slik at jeg kan begynne med cellegift med en gang. Jeg får også beskjed om at graviditet og brystkreft ikke er noen god kombinasjon og at jeg ikke har godt av å høre statistikken for mitt tilfelle.
Vil ikke ta abort
En lege ringer meg hjem og ber meg ta abort, mannen min ber på sine knær, foreldre og søsken det samme. Vi hadde tross alt en datter på knapt to år.
Men, jeg ville ikke. Jeg drømte at jeg slo ned legene og gikk av gårde da de ville fjerne barnet. Jeg følte aldri at jeg skulle dø. Jeg ville bli gammel og mormor! Kun en lege stod på min side. Han støttet meg og sa at det ville bli en stor psykisk påkjenning å fjerne barnet.
Derfor beholdt jeg henne. Legene tok keisersnitt i 33. uke, de mente at nå skulle jeg ikke vente lengre med behandling. Ei velskapt jente ble født og tre uker senere begynte jeg med cellegift.
Frisk og lykkelig
I dag er denne jenta snart 11 år! Så nå har vi to jenter, ei på 13 og ei på 10! Og jeg er frisk! Er det noe rart jeg er lykkelig?
Bare gleden av å få være med på at min eldste datter mistet sin første tann gjorde at tårene mine rant! Jeg var så glad! Tenk at jeg fikk oppleve det! Og ikke minst, den første skoledagen til yngstejenta!
Gleden over å få være til, gleden over å få fortelle jentene mine om livets virkelighet, gleden over å få være mamma, er utrolig stor.
Jeg gleder meg hver jul over å få kjøpe inn småpakker til to julekalendere og jeg fryder meg hver vår over å få kjøpe finklær til jentene til 17. mai! Er det noe rart jeg synes livet er herlig?
Jeg synes livet mitt er en sang - med innhold av både sorger og gleder.
Klem fra Anita