Avsender for dette postkortet er Jorunn Hartveit fra Ulsteinsvik.
Året er 1954, stedet er Bergen i en liten ettroms kjellerleilighet og vi har besøk av bestefar. Han var en staut og kraftig kar med et morskt ytre, og en mann av få ord. Fem døtre hadde han fått, men hans store sorg var at han ikke hadde noen sønner. Han var et produkt av sin tid, da gutter hadde høyere status enn jenter.
Bestefaren min likte å fiske, å være på sjøen var livet. Den interessen må jeg ha arvet fra bestefar, for jeg elsket å sette garn og fiske, men bestefar ville ikke ha meg med.
- En tausunge i båten ødelegger fiskelykken, sa bestefar.
Den mørke stemmen
Jeg satt aldri på fanget til bestefaren min, og egentlig var jeg litt redd denne store, morske mannen som snakket med en sånn dyp og hard stemme. En dag etter vi hadde spist middag skjedde det noe merkelig.
- Kom og sett deg på fanget mitt litt, sa bestefar
Tusen tanker for gjennom hodet mitt og jeg fikk like mange sommerfugler i magen.
Sitte på fanget til bestefar? Aldri i livet, rart luktet han også!
Hvorfor måtte jeg sitte på fanget nå? Jeg hadde jo aldri gjort det før, og nå var jeg blitt en stor pike på 6 år. Hva ville han med meg?
- Kom nå og sett deg her, sa han og vinket på meg.
Bare min
Jeg nærmet meg nølende, og krøp veldig forsiktig opp på fanget til bestefar for aller første gang. Ikke før jeg var kommet opp før jeg begynte å vri på meg og ville ned, men akkurat da skjedde det helt utrolige.
Bestefar tok opp lommeboken sin, åpnet den og fisket opp en helt ny, glatt, blank og skinnende femkroneseddel.
-Se her jenta mi, denne skal du ha, sa bestefar.
Jeg var stum, overveldet og aldri så lite sjokkskadet. Jeg som aldri hadde eid en femkroneseddel, fikk nå en helt for meg selv! Jeg vegret meg litt, men da sa han til meg.
-Ja, den er din. Bare ta den.
En liten skatt
Jeg fikk seddelen i hånden, den knitret så rart mellom hendene mine. Hvilken skatt!
Jeg snudde den rundt, så både på framsiden og baksiden. Jeg kunne ikke tro det var sant.
En hel blå femkroneseddel bare til meg selv. Med skatten i hånden gled jeg ned fra fanget til denne store morske, tøffe bestefaren min.
Jeg håper jeg takket pent, for det kan jeg ikke huske.
