Normal

Da lynet berget livet

De måtte ligge i Amerika- kofferten i tre dager. Når de beveget seg ut forbi, var det minimal sikt. Snøen hadde lagt seg rundt hytta, som en stor skavl.Tilslutt gikk de tom for proviant.

Bjørnøya i sol
Foto: Privat

Hør postkortet her

Dette postkortet er sendt inn av Reidar Baardsen, Haugesund

Det begynte å bli lysere dager over Bjørnøya. Ei øy i ishavet på 74 grader nord, begynte overvintringsmannskapet å se frem imot Solas gjenkomst.

Solen hadde vært 90 dager borte fra øyas hjerteformede struktur. Det ble lysere, men solen var det viktigste. Hvem ser sola først, blei et tema som mannskapet snakte om. De venter på soldagen over stasjonen.

Langt å gå for å se sola først

De som ønskte å være det første, måtte gå i fra stasjonen som låg Nord-vest på øya, og gå på ski sørøstover. Turen dit kunne man ikke greie på en dag.

Sondesjefen og telegrafisten var på vei. Sondesjefen hadde de sjekket været og vindforholda og fuktigheten. Han var sikker på sin sak, at det var ingen problem å spenne på seg skien og bevege seg imot foten av fjellkjeden i syd på øya.

Telegrafisten var litt skeptisk:

- Ser du de skyene som danner seg, spurte telegrafisten, mens de var komt et par kilometer fra stasjonen.

- Er det ikke godværsskyer dette da, svarte sondesjefen. En kraftig kar, bortimot 195, mens telegrafisten var 10 cm lavere.

Amerikakofferten

Turen gjekk fint, de gredde å komme ned til foten av fjellet. Hytta blei kalt ”Amerika- kofferten” fordi den ligner en litt større koffert som var tørna på hode. Hytta hadde berre ei lita dør, med to køyer innenfor. Det var moldgulv med en liten vedovn.

Amerikakofferten på Bjørnøya

Amerikakofferten på Bjørnøya

Foto: privat

Kvelden seig på med de nødvendige gjøremål måtte latas rett ut i fra hytta. De såg lysene fra alle de tre consoll- mastene, som ruvet 100 meter opp i været.

Consoll-stasjonen var plassert i serie midt på øya med 3 km mellomrom. De kunne skimte et lys i fra antennene fra stasjonen.Et flott nydelig vintervær var det over Bjørnøyas is fylte sletter.

Overrasket av været

Stillheten senker seg i Amerika- kofferten i det de to kraup inne i sine soveposer.

- Tenk, vi skal bli de første her på øya, som er solen først, sa sondesjefen.

- Ja, moro skal de blir, det tar berre noen timer å gå opp til fjellet topp.. Det skal bli et syn!!

Du lurte på om de hørte feil, da morgenen kom. Vinden hadde økt på og det var minus grader i Amerika- kofferten. Det var ingen vindu i hytta. Den eneste måten å sjekke været på var å åpne døren. Snøfokket presset seg inn igjennom døren. Sondesjefen hadde problemer med å få stengt døren.

- Hva i huleste heite er det som foregår, brølte telegrafisten.

- For et skittvær, det snør ute med snøfokk.

- Var det jeg ikke sa om skyene, svarte telegrafisten.

JA, ja. Svarte Sondesjefen litt irritert.

Værfast og tom for mat

Dagene gjekk. De måtte ligge i Amerika- kofferten i tre dager. Når de beveget seg ut forbi, var det minimalt sikte. Snøen hadde lagt seg rundt hytta, som en stor skavl.

Tilslutt gikk de tom for proviant. De bestemte seg for å gå imot stasjonen neste dag.

-Vi sikter imot consoll-stasjonen som er nærmest oss. Vindretningen har vi og kompassretningen i mot målet.

-Ja, vi burde greie det , mente også Telegrafisten

- Ja det burde vi. Det skal gå svarte Sondesjefen

Iskald og søvnløs natt

Natten var kald, de to som låg i Amerika- kofferten for siste gang, hadde ikke blunda.

Skiene blei spent på, sikten var noen meter. Kompasset viste retningen og vindene hadde de inn i fra høgre kanten, klokka 2.

De gjekk i mot målet som låg foran. Snøfokket var over deres høyde, slik at de måtte gå ved siden av hverandre for ikke å miste en annen. Vinden var bortimot 39-40 knop.

Blåst over ende

De gikk og gikk. Telegrafisten mistet taket med stavene og blei blåst bakover. Han brølte.

Heldigvis, la sondesjefen merke til det. Han gredde å renne ned i mot telegrafisten og tok tak i han og drog han opp på beina igjen. De skuet imot masta, som ruvet 100 meter til værs. I toppen på masta skulle det blinke, med to faste lys nedover. Men, nei.

Mørket, kom. De begynte å bli sliten, snøkrystaller hadde festet seg rundt skjegget og halsen.

- Skal vi grave oss ned, ropa sondesjefen

- Ja, vi må stoppe iverfall.

Ingen mulighet å grave seg ned

Men her ute på øya var det ingen mulighet å grav seg ned. Vinteren over Bjørnøya hadde vært kald værtype og mild vær. Så det hadde dannet seg islag over hele øya.

De to satte seg med ryggen i mot vinden. De såg ingen ting, berre snøen som flaug med vinden forbi ansiktet.

En times tid satt de der, før telegrafisten brølte i øyra til sondesjefen : - Vi må prøve å gå videre.- Ja, vi er nødt til det, for jeg fryser, svarte Telegrafisten.

Utmattet

Etter noen times gange begynte telegrafisten å bli trettare og trettare. Han stoppa sondesjefen og brølte i hans øyre, med vinden i ryggen.

- Jeg trur jeg ikke greier mer.

Da hendte det ufatteligste : Et lyn flerra over Bjørnøya akkompagnert av torden. Hele plassen der de sto ble lyst opp.

Med det utfallet at masten kom i syne, rett imot telegrafisten.

- Såg, du det, sa telegrafisten. Consoll -stasjonen ligg i den retningen. Vi får vinden i ryggen mot hytta. Sondesjefen snudde seg, han fekk øye på toppen antennen.

Overraskelsen

De slepte taket av skipiggane og rann i mot consoll- hytta. Berginga var nær forestående.

Ved å åpne consoll- hytta, der senderutstyret var plassert, blei de overaska. De var ikke på syd consollen, men i midtre consoll- hytta.

De ringte inn mot Hovedstasjonen.

- Dere er i livet! Brølte de i fra hovedstasjonen. De fortalte at de var nødt å slå av strømmen mot hytta pga. lynnedslaget.

Sondesjefen og telegrafisten sovnet tvert på feltsengen i consoll -hytta.Klærne var stive, frosset til is.

Gjennomblaute

Det ringte.

- Vi kommer ut og henter dere, sa de fra radiostasjonen

- Ta med varme klede, vi er helt sokk igjennom våt, vi gredd ikke å ta av oss før vi sovnet.

Berga av lynet

Tenk, lynet berget de. De to som skulle se solen, fekk en annen opplevelse.

Når de kom tilbake til stasjonen, sjekket de været i de 15 timer de hadde gått.

Vinden hadde vært nordlig retning mens de hadde startet fra Amerika-kofferten, men hadde begynt å dreie mer østlig. Derfor hadde de beveget seg lenger i mot øst.

Vinden hadde lugget mellom 30-43 knop med en temperatur bortimot 3-4 minus grader.

Med snøfokk i lav høyde. Hadde de ikke fått servert et lyn, kunne de to endt sine dager over brinkkanten på øya, fordi de beveget seg mer og mer imot øst.

Kun ett lyn etter krigen

Men hva med lynet?

Etter det de to gredde å finne ut, hadde de berre observert en gang tidligere lyn over Bjørnøya, siden de hadde startet værobservasjon fra Bjørnøya før krigens dager, med observasjoner hver 3. time.

Var det et nødrop der ute fra de to, som ble besvart med kun et lyn?