Cuba

Hør: Postkort fra livet: Cuba

Dette postkortet er sendt inn av Robert Hagen

Det er så mye som kan sies, og sies om Cuba. Jeg har vært der noen ganger, gjerne 8 – 9 uker hver tur. Langs landeveien, i små og store byer i innlandet og ved kysten, og har kommet meg dit, enten det er på sykkel, hestekjerre, lastebilsskyss, traktorhenger, eller den lokale bussen for folket, el carro.

Dette er en slags buss som går når den er full, så det er bare å finne seg en plass og håpe at det ikke går altfor mange timer til avreise.

Eneste europeer

Folk småprater litt seg imellom. Som regel har jeg vært eneste europeer på disse bussene, og å komme i prat med folk, har ikke vært vanskelig.

Det hjelper på i ventetida før bussen går. Det er bare å avfinne seg med at slik er det her på denne øya, i hvert fall hvis du ikke vil reise på vanlig turist vis i luksus busser med aircondition og være nærmest garantert beskyttet mot å komme i kontakt med vanlige folk. Etter hvert har jeg reist 5000 km på øya, på kryss og tvers, og har møtt og snakket med mange hyggelige mennesker, uansett hudfarge og syn på styre og stell og livet i sin alminnelighet.

På kaffetokt

En lørdag morgen jeg har overnattet ved en større innsjø, uten annet selskap enn en haug med mygg og syngende gresshopper, våkner jeg sånn passe kaffetørst, og grunner litt på hvordan jeg skal få ordnet det.

Akkurat denne dagen er jeg ekstra heldig. Det er enda tidlig morgen. Jeg har så smått spist frokost, da en gammel amerikaner kommer skramlende

Bestemor har bursdag

Langs veien og stopper ved en slags veikro like bortenfor meg, ei litt stor åpen stråhytte med noen bord og stoler og en åpen bar, som jeg ikke la merke til kvelden før. Jeg rusler bort for å se om jeg kan få en morgenkaffe, og oppfatter etter hvert at det er bestemor som skal feires. Hun har bursdag.

Kaffen er god. Kruttsterk på Cubansk vis, men med en stor porsjon melk i, går den greit ned. Etter noen få slurker av de edle dråpene blir jeg invitert til å sitte med dem. Cubanerne er ikke kjent for å utelukke noen, heller tvert imot. De spiser forkost med øl og rom til. Byr sjenerøst på begge deler.

Stemningen stiger

Stemningen stiger raskt. Noen synger litt. Andre forteller småhistorier fra hyggelige episoder år tilbake. Husker du? Å ja! Bestefar holder en liten tale. Bestemor gråter en liten snipp. Alle klapper. Tre godt voksne menn kommer med sine gitarer og rytmeinstrumenter. De er minst 70 år, og gjett om de kan synge og spille! Slik går dagen med sang, dans og spill.

Bestemor synger og danser også. Hun flørter og danser og har en helt utrolig sving på hoftene. Barna og barnebarna er med og danser de også. Etter hvert som de minste blir trøtte, setter vertskapet fram ei solseng med et lite pledd, og minsten med mor sover en liten snutt med tommelen i munnen, mens selskapet fortsetter.

Haitann og skilpaddeskjell

Bestefar er bløt i blikket men holder stilen. Folk kommer og går. Mange er innom bestemor med lykkeønskninger. Noen har med små gaver, gjerne ting de har laget selv, eller fått venner til å lage. Armbånd av ting de har plukket i havet, ei haitann, smykker av skilpaddeskjell osv.

Ingen er overstadig beruset, men er godt i farta. Utpå ettermiddagen, etter mange timer, bryter de opp. De har invitert meg med på alt dette med en utrolig raushet på tid og vennlighet.

Alder synonymt med respekt

Vanlige familier har ikke så mye penger på Cuba, men de har noe annet, varme og omsorg. Og de tar seg tid.Cubanerne er ikke redde for det. De er nære og de er den de er og forestiller seg ikke. Bestemor ble grundig feiret.

Alder er enda på Cuba synonymt med erfaring og respekt.

Bestemor var hovedpersonen hele dagen. De samlet seg rundt henne. Sang kjærlighetsanger for og til henne. Flørtet med henne. Tilslutt finner de tilbake til bilen. De er mange. Altfor mange for antall seter. Det betyr ikke noe. De kravler inn som best de kan. Jeg har fått bestemors adresse og har lovet å sende bilder fra festen. Det løftet skal jeg holde.