CD-guide Elgars cellokonsert

Kommende torsdag er Truls Mørk solist med Bergen Filharmoniske Orkester i Edward Elgars beømte cellokonsert. Konserten, dirigert av Rafael Frühbeck De Burgos, hører du her i NRK P2 klokka 19.30.

Eward Elgars cellokonsert er en av de mest kjente og spilte cellokonsertene, ja faktisk en av de mest elskede solokonsertene overhodet. Den aldrende Elgar skrev konserten i 1919, og den er hans siste virkelig betydningsfulle verk. Verket utgår fra en lang, nokså melankolsk, men også lett svingende melodisk frase. Mange mener det er noe schumansk over denne melodien, i all sin folkemusikalske enkelhet.

Elgar hadde tidlig erklært Schumann som et ideal. Men konserten høres definitivt ikke tysk ut, snarere engelsk. Harmoniseringen er oppfinnsom, men myk - orkestreringen er bred, men luftig. Hovedtemaet som høres først i orkester, benyttes gjennom hele konserten, det bearbeides, endres og brukes brokkevis. Til slutt gjentas temaet i sin helhet som et kraftig punktum. Hvor trist, fortvilet, melankolsk eller kanskje rett og slett (ulykkelig) forelsket man blir av å høre på Elgars Cellokonsert, beror i stor grad på framføringen...

"En Elgar for alt"
Humoristisk CD-guide

Premisser

Listen over innspillinger er ikke komplett men representativ. Uansett konklusjon, er alle innspillingene av høy internasjonal klasse. Forskjellene består stort sett av av mindre tekniske detaljer og ulik intensitet i uttrykket. De korte konklusjonene er ment vennlig humoristisk, og en innklaging til PFU vil neppe føre fram.
Og så én ting til: kun Elgar er vurdert på innspillingene. Øvrige verk på platene vil for mange være avgjørende for eventuell anskaffelse.

Truls Mørk/Orchestre Philharmonique de Monte-Carlo, Michel Tabachnik, Lyrinx, 1990
Lett, rent og ungdommelig fra Mørk. Ikke uengasjert, men heller ikke veldig emosjonelt. Orkestret kan virke litt dødt og Monte-Carlo-filharmonien hører uansett ikke til verdens topporkestre. Det kan også hende at deler av strykergruppa hadde en dårlig dag ved ruletten kvelden før opptaket.
Konklusjon: Elgar for bilen, du blir aldri så revet med at det er fare for å kjøre av veien.

Truls Mørk/Birmingham Symfoniorkester, Simon Rattle, Virgin, 1999
Moden, fulltonende, mørk (!) klang fra solisten. Intonasjonsmessig rent, men ikke klinisk. Gir på endel i emosjonelle partier uten å renne helt over. Godt, bredt orkester som følger solisten oppmerksomt.
Konklusjon: Elgar for førstegangsdaten med drømmedama (mannen).

Pieter Wispelwey, Den nederlandske radiofilharmonien, Jac van Steen, Channel Classics 1999
Solisten starter nesten litt bryskt og gjør mye ut av tempoendringer i starten. Meget myndig (mandig?) solist og et litt hardt orkester. En av markedets røffeste innspillinger som vil appellere til anti-sentimentalistene blant oss.
Konklusjon: Elgar til frokost.

Yo-Yo Ma/London Symfoniorkester, André Previn, Sony Classical 1985

Fulltonenende cello, men likevel ganske lett i skjæret. Ingen eksesser verken fra solist eller orkester. Noen sure toner her og der fra Ma, men han er like blid.
Konklusjon: Elgar for nybegynnere - du finner garantert en du liker bedre senere.

Steven Isserlis/London Symfoniorkester , Richard Hickox, Virgin 1989
Lyrisk, lys, nesten ydmyk cellotone. En gentlemannsaktig Elgar-fortolker. Tendens til underspill i de mest emosjonelle partiene. Men drar oss inn med en helt egen ro. Spesielt vakker 3. sats.
Konklusjon: Elgar for en aften foran peisen i ettertankens lys. Har du ikke peis, tenn et stearinlys.

Anne Gastinel/Birmingham Symfoniorkester, Justin Brown, Naïve 2003
Franske Gastinel spiller svært elegant med lange, jevne fraser og sklir aldri på tonen. Har en blank, nesten kjølig cellotone og fjellstø intonasjon. Antagelig markedets reneste Elgar-spill.
Konklusjon: Elgar for det sofistikerte middagsparty. Med kongelig engelsk porselen, krystallglass og sølvbestikk.
PS. Menyen må være fransk, ikke engelsk.

Heinrich Schiff/Hallé-orkestret, Mark Elder, Hallé CD 2004
Varm og litt sår cellotone. En egen vuggende frasering i hovedtema i 1. sats. Vakkert, trist uttrykk uten å være direkte opprivende. Orkestret myndig men i bakgrunnen.
Konklusjon: Elgar for søvnløse. Kanskje sovner du før siste coda, men det er ok, hovedtemaet gjentas, så det har du hørt før.

Jacqueline du Pré/London Symfoniorkester, John Barbirolli, EMI 1965
Geniforklarte Jacqueline du Pré er den store Elgar-fortolkeren etter 2. verdenskrig. Spilte inn verket flere ganger, 1. gang i 1965, tjue år gammel. Du Pré er nok den utøveren som framfor noen vant et stort publikum for konserten. Har en spesielt insisterende cellostemme, "naken", til tider nesten grell. Kjent for sitt dypt inderlige spill og evnen til å "krype inn i verket" og la musikken strømme ut gjennom seg selv. Kanskje litt overdrevent "medium-aktig" forklart, men faktum er at ingen spiller så intenst og sjansefylt som du Pré. Tonetreff og intonasjon ofres uten å blunke til fordel for det intense uttrykket.
Konklusjon: Elgar for viderekomne - og et must for den som vil kalle seg Elgar-kjenner.

Jacqueline du Pré/Philadelphia-orkestret, Daniel Barenboim, Sony 1970
Den ultimate du Pré-innspillingen for mange. Konsertopptak med ektemannen Daniel Barenboim på dirigentpult. Gjort kort tid før hun fikk diagnosen multippel sklerose og måtte gi opp musikervirksomheten i 1973, bare 28 år gammel. Hun døde i 1987. Myten om Jacqueline du Pré truer av og til med å overskygge hva hun gjorde. Men uansett handler det om følelser på bristepunktet i denne legendariske innspillingen. Gripende intenst og tårevått. Ble brukt i filmen "Hilary og Jackie", basert på en bok skrevet av hennes søsken (søster og bror) etter hennes død. Dette er Elgar på emosjonell høyoktan.
Konklusjon: Kjærlighetssorg-Elgar - blir ikke den samme etterpå, verken du eller verket.

Misha Maisky/Philharmonia Orkestret, Giuseppe Sinopoli, DG 1991
Stort sug og mye vakker cello i dybden. Kraftfullt og forførende, hvor solisten ofte ligger litt høyt i forhold til orkestret (også kalt Paganini-trickset; virtuosens måte å bokstavelig talt heve seg over et mannssterkt orkester).
Konklusjon: Elgar for nachspielet. Ingen hører veldig godt etter, det må en Maisky til for å vekke en slumrende forsamling.

Daniel Müller-Schott/Oslo filharmoniske orkester, André Previn, Orfeo 2006

Meget vakkert og varmt cellospill fra en ung, tysk cellist med fordelaktig ytre. Forsynt med kanskje markedets beste teksthefte; informativt og velskrevet, ført i pennen av solisten selv. Sjeldent. OFO under den mye kritiserte André Previn gjør ikke skam på dette produktet, snarere tvert i mot. Dus, fin klang i strykerne og veltrimmet blåserrekke. Prévin lar mange orkesterdetaljer komme frem, noe som ofte neglisjeres i nettopp Elgar.
Konklusjon: Elgar for venninneklubben. Nytes til en lett sherry, med coveret av Müller-Schott godt synlig. En av artikkel-forfatterens favorittinnspillinger.