Ole Bull-biografien – musikkhistoriens Knausgård

Harald Herresthal: Ole Bull. Drømmen om udødelighet. 1862-1880
Siste av fire bind. Unipub 2010. 404 sider.

”En av de merkeligste kunstnerskikkelsene i europeisk musikkhistorie.” Det er Harald Herresthals konklusjon på slutten av fire bind Ole Bull-biografi. Skrivearbeidet fremstår som musikkvitenskapens svar på Knausgård. Og begrunnelsen for denne biografiske maratonen er at Bull i tillegg til å være fiolinvirtuos også hadde sine fingre med i spillet om mye annet av det som skjedde innen kunst, kultur og politikk.

Ole Bull-biografiene til Harald Herresthal er et grundig og ruvende verk i norsk musikklitteratur. Ingen annen norsk musiker har fått en like omfattende biografi, ikke en gang Edvard Grieg. Kanskje det blir Herresthals neste prosjekt?

Nasjonalromantisk gjennombrudd

Det siste av fire bind åpner pedagogisk nok med en kort repetisjon av Ole Bulls livsløp fra fødsel i Bergen 1810, internasjonalt gjennombrudd i 1834, de mange konsertreisene, prosjektene og familieforholdene. I 1849 var han med på de berømte Aftenunderholdningene i Christiania der ”Brudeferden i Hardanger” ble uroppført.

Kunstnere av alle slag og ikke minst musikere, arrangerte det som ble nasjonalromantikkens gjennombrudd. Etter Henrik Wergelands død følte Bull seg som hans arvtaker i kampen mot det danske og for norsk språk og teaterkunst. Bull ga oppgaver til de unge Ibsen og Bjørnson.

Prosjekter

Det avsluttende bindet omfatter de siste årene fra 1862 til Ole Bull gikk bort i 1880. Alle hans kulturhistoriske prosjekter kan ta pusten fra en.

Vi får vite om hans engasjement for teater i hovedstaden, for et musikkonservatorium, for en Wergelandstatue, for sangen ”Ja, vi elsker”, eiendommen Lysøen, restaurering av Håkonshallen i Bergen, konserten på toppen av Kheopspyramiden - en framførelse, som tolkes som et frimurerrituale -, og den fatale kreftsykdommen i 1880.

Rikest

Til slutt kommer naturlig nok en oversikt over komposisjonene. Tidligere Bullbiografer har også regnet med improviserte framførelser man bare har lest om. Listen til den mer edruelige Herresthal er kortere med 41 nummer, men noen av disse partiturene er forsvunnet.

I tillegg er det en liste på 58 improvisasjoner der temaer har vært oppgitt. Det var folketoner fra Norge og andre land, operaarier og nasjonalsanger der han var på turne. Mange av de nedskrevne verkene var først improvisasjoner som Bjørnson beskrev slik:
” …alle de uskrevne melodier Ole Bull spilte på orgel, piano og fiolin. Her levde han rikest.”

Italiensk

Lytter man i dag til Ole Bulls musikk og til ferske innspillinger som er initiert av biografien, tenker man på et italiensk preg med vekt på sødmefylte melodier. Bull komponerte ikke symfonier som den tyske Schumann, også født i 1810.

Det var i Italia Ole Bull hadde sitt gjennombrudd, og han spilte stadig Bellini, Paganini og Rossini og improviserte over deres temaer. Det forklarer at tyske musikkanmeldere syntes at de hørte for mye ”drømmende melodier”.

Fioliner

Siste bind har også en liste over fiolinene til Bull, og de var mange. Herresthal regner opp 46 forskjellige fioliner, og han spilte også hardingfele.

Bulls bevisste bruk av ulike fiolintyper er noe av det som har gitt ringvirkninger utover Herresthals biografier. På Festspillene i Bergen i år arrangerte han en fiolinutstilling og et seminar som samlet begeistrete fagfolk fra hele verden.

Manisk

Allerede i det andre av de fire bind forklarer Herresthal Bulls enorme energi som en bipolar lidelse. At Bull var manisk-depressiv virker troverdig med alle hans ups and downs, suksesser og kriser.

Gjennom hele biografiverket får vi vite hvordan han var ”en mytoman med et enormt behov for selvbekreftelse…. han kunne fortelle skrøner så han trodde det selv… hyperaktiv periode avløst av dyp depresjon.” ….i det ene øyeblikk ironisk, fiendtlig og avvisende, mens han i det neste kom med de vakreste og mest erotiske kjærlighetserklæringer”.

Ole Bulls valgspråk var: ”Liv er krig, krig er liv”, typisk nok ikke langt fra tittelen til Knausgårds romanprosjekt ”Min kamp”.

Kronologisk

Herresthal fortsetter den kronologiske fortellerstilen fra tidligere bind. Materialet er omfattende og detaljrikdommen er imponerende. Det kan aldri bli kjedelig når det refereres til alt det utrolige hovedpersonen sa og gjorde.

Men den nøyaktige og grundige fortellerstilen fanger ikke opp den frodigheten som bøkene handler om. Språket er ikke like spennende som hovedpersonen. Det er lite av litterære, poetiske virkemidler som kunne gitt en høyere temperatur og variasjon.

Komposisjonene til Bull er gjennomgått underveis, men det kunne vært verdifullt med en mer musikkanalytisk sammenfatning.

Nett

En slik papirutgivelse er bare en del av publiseringen. Internett gir tilgang til utvidelser, ajourføringer og interaktivitet. Selv om forfatteren kan puste lettet ut, er det mye som fortsetter, også fordi utgivelsene har gitt mye respons og fortsetter å åpne nye kilder mange steder i verden.

De mange illustrasjonene bidrar til at dette blir en unik beskrivelse av kulturlivet på 1800-tallet, og mange skribenter kommer til å øse av alt det materialet Herresthal har ordnet så forbilledlig.