Brøytebilen

Vi visste at hevnplaner ikke falt i god jord hjemme, så dette tok vi på egenhånd.

Brøytebil
Foto: RICHARD MEI / AP

Avsender for dette postkortet er Trond Schjølberg fra Åkrehamn.

Hør postkortet her.

Jeg, Trond, var åtte år og broren min fem. Vi kranglet som brødre flest, kanskje litt i overkant noen ganger. Det eneste som fikk forbrødringen til å slå ut i full blomst var klassisk, en felles ytre fiende.

Snømonsteret

En slik en materialiserte seg i form av brøytebilen en snøfull dag i januar ’79. Vi bodde i en av byens beste akebakker, og det sier litt, for dem er det mange av i Larvik. Broren min befant seg plutselig midt i veien uten å se seg for, og sjåføren ble sikkert mer skremt enn oss, men der og da var dette et klart drapsforsøk!

Vi visste av erfaring at hevnplaner ikke falt i god jord hjemme, så dette tok vi på egenhånd. Her skulle ikke det andre kinnet vendes til, så vi lagde noen digre snøballer og trillet disse ut i midten av veien. Vi løftet dem oppå hverandre og lagte slik en diger snøvegg midt i veien, som helt sikkert ville stoppe brøytebilen fra lignende mordforsøk.

Uventet hjelp

Moroa begynte når naboens sønn som var godt i gang mer russefeiringa i januar, blandet seg i leken. Han hadde fått studielån og var blitt gammel nok til å kjøpe mer enn bare Cola. Han mente, mens han doserte med slørete blikk i et lys av gårsdagens fest, at vi trengte litt mer tyngde i snøballen vår for at den skulle virke. Han skulle hjelpe oss!

Konsulentens råd ble umiddelbart tatt til følge, og vi ventet i spenning mens han hentet gamle kasserte bildeler fra sin fars garasje. Samarbeidet gikk så det suste, vi små tok de små delene og dyttet inn brukte tennplugger, bremseklosser og oljefilter inn i snøballen.

Naboens sønn tok seg av de større sakene, som startmotorer, dynamoer og en utslitt mellomaksel. Alt glattet vi over med snø og så var det bare å vente. Nabosønnen kom plutselig på noe han måtte gjøre, men vi ble ikke alene for det.

Viktig lærepenge

Når brøytebilen etter en evighet kom rundt svingen fikk han øye på snøballen i veien og samtidig 20 guttunger som satt vaglet opp på brøytekanten, mens de lot som om de "slappa av". Han tok litt ekstra fart, det gnistra i kjettingen, og traff snøballen omtrent på midten.

Resten av den dagen ble brukt til pappas tordentale etterfulgt av streng marsj i seng, der for å tenke over nyvunnet visdom. Lærdom som jeg siden aldri har glemt. A masse i bevegelse ikke lar seg så lett kontrollere, og hvor fort en kan løpe når det står om livet.

Jeg sovnet tankefull. Tankefull ble også Johansen i nr. 22, som ikke hadde vært hjemme den dagen, men som under vårrengjøringen i mai fant en startmotor til en Opel Ascona i takrenna si.