Avsender for dette postkortet er anonym.
Kjære kompis. Hei.
Ja, hva skal man si?
Nå er det ni år, to måneder og åtte dager siden vi sa farvel til hverandre, dagen før jeg reiste til Bodø for å gå på filmskole der. Mye har skjedd siden da, så jeg kan ikke være helt sikker på om dette brevet kommer fram til deg.
Etter to vellykkete år på filmskole, ble jeg regissør tilslutt. Men så kom det vanskelig spørsmålet; hva jeg skulle gjøre nå? Jeg gikk et halvt år å gjorde ingenting. Men tilslutt fikk jeg skrevet et bra nok filmmanus til at jeg kunne sende det inn. Jeg kom igjennom med bra margin (etter som jeg har skjønt), fikk statsstøtte og kunne begynne å få tak i både utstyr, tekniske folk og gode skuespillere.
Et annet liv
Som sagt, så har mye skjedd de siste ni årene. Og nå, når jeg skriver dette brevet til deg, befinner jeg meg faktisk i Hollywood, men jeg lengter hjem til Oslo, der jeg bor med mann og barn.
Jeg og Espen traff hverandre på en helt tilfeldig måte for ca. åtte år siden, da jeg studerte. Han sier at det var kjærlighet ved første blikk. Jeg trengte litt lengre tid, men etter nesten ett års kjæresteforhold flyttet vi til Oslo og ble samboere.
Men etter hvert ble det litt for trangt der, og siden jeg var begynt å tjene så godt bestemte vi oss for å bygge selv, og høsten 1999 sto huset ferdig. Vi laget et eget rom til vernepleiere og assistenter slik at vi får dem litt på avstand. Jeg trenger tross alt ikke hjelp hele døgnet.
Espen jobber som lærer på en ungdomsskole. Så da kan du vel tenke deg at han glei rett inn i svigerfars hjerte. Espen er en utrolig snill og kjærlig mann. Han kan finne på noen sprell iblant, men kommer fort ned på jorden igjen. Tenk at jeg med min situasjon skulle komme så langt, men du sa jo hele tiden til meg at jeg måtte ikke undervurdere meg selv. Nå når jeg har fått mitt eget liv har jeg liksom kunnet begynne å satse mer. Ikke for det, vi tok det jo med ro begge to i forhold til andre i samme alder på den tiden. Men du skjønner hva jeg mener.
Kan ikke glemme
Men grunn til at jeg skriver til deg akkurat nå er at jeg kom til å tenke på deg da jeg møtte en gutt på settet i dag. Han hadde faktisk CP, han som oss, og gikk med krykker akkurat som du gjør. Eller gjorde. Jeg kan ikke vite om du gjør det ennå. Hvis jeg skal gjette så tror jeg vel egentlig at du har hevet krykkene og lært deg å gå uten dem. Du var jo på god vei til å gjøre det da jeg så deg sist, for omentrent ni år siden.
I alle fall, da jeg møtte denne gutten i dag så var det noe som våknet inni meg. Noe som jeg har forsøkt å begrave i mange år. For selv om det meste har gått min vei i livet, så er det ikke alt som er helt perfekt.
Jeg vet ikke om du husker den gangen jeg sa at jeg hadde likt deg. Og da du lo og sa at det var greit og at det var jo uansett over da.
Jeg sa selvfølgelig at det var sant, at jeg ikke likte deg på den måten mer. Jeg løy. Jeg likte deg da jeg fortalte deg det, og jeg liker deg den dag i dag.
I alle år har jeg prøvd å glemme det og komme meg videre, men jeg har ikke klart det. Noen ganger i livet oppstår det en kjærlighet som aldri kan brytes. Som oftest skjer dette mellom to personer, men i enkelte tilfeller kan skjebnen trå litt galt og kjærligheten oppstår bare hos den ene parten. Dette er et tilfelle som har rammet meg, eller oss. Jeg kan ennå kjenne lukten av deg, jeg kan ennå høre den ivrige stemmen din snakke om fotball. Jeg har ennå lyst å ligge i armkroken din en sen høstkveld. Jeg har ennå lyst til å kysse de store leppene dine.
For alltid
Det var verst i ungdomstiden da vi hang mye sammen. Jeg ville ikke si noe fordi jeg visste at du ikke følte det på den måten, og da jeg prøvde å fortelle deg det, så tullet du det bare bort og jeg følte at jeg og følelsene mine for deg var så latterlig. Egentlig hadde jeg ikke lyst å like deg så intenst, men ingen kan styre følelsene sine. Da jeg dro var jeg sikker på at jeg skulle klare å fortelle deg det, men ennå en gang tullet du det bort, og jeg dro uten at du visste noe som helst. Eller? Kanskje du skjønte alt, men tullet det bort med vilje. Ikke vet jeg.
Det skulle gå ennå ni år før jeg klarte å skrive dette brevet til deg. Og denne gangen kan du også tulle det bort, men jeg vet ikke noe.
Jeg elsker deg. Det har jeg bestandig gjort og det kommer jeg bestandig til å gjøre. Kan aldri få deg, det vet jeg. Men nå har jeg i alle fall forklart hvorfor jeg var så rar hver gang du smilte til meg eller gjorde noe tett inntil meg.
Gleder meg bare til å komme hjem nå fra Hollywood, til hvit snø og brunost.
Håper du har det bra.
Med vennlig hilsen,
Din venn.
