NRK Meny
Normal

Brasils hjerte

Brasilianerne legger ut i timesvis, og med stråleglans i øynene om Garrinchas spillestil. Han forvirret nemlig motspillerne, når han kom i full fart med sine vridde ben.

Bokomslaget om Garrincha

På gulvet, på bordene, i hyllene, liggende og stående og i store, høye stabler, ja hele butikken var fylt av en bok, hvis fremside så veldig spennende og interessant ut!

Foto: privat

Dette postkortet er sendt inn av Marie Elisabeth Bergflødt, Røyneberg

Rio de Janeiro, oktober 1995

Det var på senhøsten i 1995, jeg skulle bo i Brasil i 3 år , og var i den forbindelse i Rio de Janeiro et par dager, for å handle inn bøker, musikk og forskjellige ting jeg trengte til oppholdet.

Det jeg visste om landet fra før, var karnevalsfeiringen, sambaen, Copacabana- og Ipanima-stranden, som Cornelius Wreesvijk hadde beskrevet i Deidres samba, Amazonasjungelen og elven, indianerne, slummen, tiggerne, narkotikaen og kriminaliteten.

Advarselen for å bli robbet og ranet, brydde jeg meg ikke om, for jeg har et viktig ærend å utføre i byen, før reisen tar meg videre inn i landet.

Med meg på reisen ville jeg ha en Brrasiliansk roman, en roman som skildrer Brasils hjerte, sjel og identitet akkurat nå !

Hotellet, som jeg bor på. Ligger langs Copacabana-stranden, så det er vel mest sannsynlig at det ligger en bokhandel et par gater bak.

Saxofonmannen og barnet

Her i byen er det kaos, byens lyder – byens symfoni, folkemylder i alle retninger, tiggere som sitter langs fortauene, stemmer som roper, bilhorn som tuter, et intenst solskinn, og alt har et forvirrende og hurtig tempo.

Midt i folkevrimmelen, legger jeg merke til en mørkkledd, alvorlig mann, som bærer på en stor saxofon, Sammen med han, går et barn, som må være sånn 10-12 år gammelt.

De to går liksom i sin egen verden – og i sine egne tanker og drømmer. De ser ut til å ha sine egne planer, sin egen puls og rytme. De skiller seg klart ut i denne folkevrimmelen. Saxofonmannen og barnet forsvinner i folkemengden, og jeg leter videre etter bokhandelen, som har det Brasilianske samtidsdrama.

Etter en god stund, og mye dypere inn i byen og fremdeles letende etter en bokhandel, kommer jeg til et handlesenter, og fordi første etasje ligger under bakkeplan, tar jeg trappen ned,

Sammentreffet og opplevelsen

Jeg kommer ned på et lite torg, som har noen benker, noen butikker, noen få mennesker som gikk til og fra.

Her nede er det helt stille. Byens bråk når ikke ned her. Jeg kommer inn i et rom – et univers – en eventyrverden ! For her sitter saxofonmannen med barnet ved siden av seg.

Han spiller! Og han spiller så inderlig og forheksende magisk, trist og melangkolsk på saxofonen. Tonen og melodien fyller hele rommet og flyter vektløst rundt. Det er som hele verden står stille –og ikke noe annet instrument beskriver storbyens ensomhet, smerte, menneskeskjebner, gleder og sorger som saxofonen..

Med hele hodet fylt av det vakre spillet, forlater jeg det lille torvet, mannen og barnet, og tenker samtidig at dette var jammen litt av et sammentreff, i denne millionbyen !

Boken

I denne sinnstemningen kommer jeg opp på gateplan, og finner med en gang en bokhandel. Her er det tydeligvis en boklansering på gang.

For, på gulvet, på bordene, liggende og stående, er det store stabler av en bok – Hvis frorside ser veldig interessant ut ! Mannen, som er avbildet, på bokomslaget, ser virkelig ut som han er rammet av fortvilelse og ensomhet! Så heter jo boken også Estrela solitaria, som betyr ”den ensomme stjerne”. Det er som om saxofonmannen har spilt for akkurat ham !

Bildet på bokomslaget måtte være det visuelle utrykket av saxofonspillet!

Mannen sitter på armlenet på en dyr rotting-lenestol, kun iført boxer-shorts. Hodet er bøyd, øynene lukket, og den ene hånden dekker deler av ansiktet.

Denne boken ser spennende ut. Er det den moderne Brasilianske mann boken beskriver ?

Men han har jo alt, denne mannen: rikdom, utseende, helse, så hvorfor er han da så ulykkelig? Spørsmålene blir mange, og jeg bestemmer meg for å finne ut av dette, og kjøper boken,

Tilbake på hotellet, kan jeg ikke vente med å se i boken, og blar fort gjennom den.

Skuffelsen

ANTIKLIMAKS ,Hjeeelp – gjesp – det er jo en fotballbok !!!!.

Som med et trylleslag er den magiske stemningen jeg var i borte, den falt som en sten til marken. Jeg får lyst til å hive boken ut av vinduet.

Fotball er jo gørr kjedelig! Jeg var jo på jakt etter en bok som kunne beskrive den Brasilianske kulturen, identiteten, sjelen og hjertet som var i dette mangfoldige landet.

Ettertanken

Men, ved nærmere ettertanke, så var jo fotball en stor, stor del av den brasilianske identiteten og kulturen, på hver en ledig plass i dette enorme landet, var der jo gutter som spile fotball, barbent eller ikke – og det så ut som de elsket det. Så dette folkerike landet må jo ha fostret en del fotballhelter, dette var altså boken om en av dem, som har underteksten:

Um brasieiro chamado GARRINCHA –En brasilianer kalt GARRINCHA.

Fotballhelten, som ble kjent for en hel verden på 50-60-70-tallet, Manuel dos Santos var hans egentlige navn, og da han ble født, var det jordmoren hans, dona Leonor den første til å se at han hadde ”pernas tortas” eller ”vridde ben”. Dette skulle bli hans varemerke i hele hans fotballkarriære.

På det som senere skulle bli min stambar, Bali Brasil, kunne Brasilianerne legge ut i timesvis, og med stråleglans i øynene om Garrinchas spillestil, han forvirret nemlig motspillerne, når han kom i full fart med sine vridde ben , knær som pekte i alle retninger – de visste ikke hvor han kom fra, eller i hvilken retning han ville sparke ballen. Med stor ekspertise og kunnskap kunne de legge ut om forskjellen mellom Garrinchas og Pelé sin spillestil og personlighet.

Dessuten omtalte en brasilianske fotballhelter med respekt og alvor og man kastet absolutt ikke bøkene om dem ut av vinduet!

Taklet ikke verdensberømmelse

Garrincha var en av dem som ikke taklet verdensberømmelse, en som ikke lot seg fange i et gyllent rikmannsbur. Det er derfor forfatteren av denne boken, Ruy Castro, har valgt dette bildet på fremsiden av boken. Han likte best å springe barbent og lykkelig rundt i skogen. En gutt med stor glede og livsappetitt.

Boken om Garrincha , en diktsamling, en ordbok og mye brasiliansk musikk er med meg i bagasjen, når jeg tar bussen, som skal bringe meg til det stedet hvor jeg skal bo de neste 3 årene.

Mye av tid til å finne ut mer om det mangfoldige og generøse Brasils hjerte!