NRK Meny
Normal

Botnlausmyra

Vi hoppet fra tue til tue, det var spennende. Snart så vi veien videre mellom bjørkestammene.

Bomullsmyr
Foto: Argten Hartig

Avsender for postkortet er Åshild J. Hofstein fra Porsgrunn.

Året var 1945, fredsåret. Den sommeren ble det bestemt at hele familien skulle på ferie. Broren min på 12 år, jeg som var 8 og foreldra mine.

Langtur

Første forberedelse til turen var nokså spesiell. Far min henta tjæregryta, og etter at tjæra var varmet opp ble fire par beksømstøvler smurt etter alle kunstens regler. Godt fottøy var viktig for oss som skulle gå flere mil i ferien, gjennom skog og over elver.

Første etappe gikk riktignok med vår velbrukte gamle motorbåt, over fjorden og inn til startstedet for turen, men derfra var det å ta beina fatt og sloss mot mygg og knott.

Vi skulle besøke familien til mor mi, ”inni landet”. Første etappe gikk omtrent til midt på eventyrøya Senja, til Statsgammen som var satt opp for å huse farende folk. Ganske primitivt var det der, med brisker rundt veggene og en liten ovn, men så godt å sove der. Til suset av bjørketrærne, og til lukten av bjørkeved og never.

Lukten av natur

Godt uthvilte tok vi fatt på neste etappe, vi vandret trøstig i vei, om kvelden fikk vi losji i en låve, der lå vi i høyet og sov som steiner, til vi våknet av hanegal tidlig om morgenen.

Utpå dagen ble vi unger lei av å traske langs veien, så far min gikk inn i et hus og klarte å få bilskyss den siste delen av turen.

Vel installert hos slekta dro vi på bærtur, det var molter vi skulle plukke, og det skulle vise seg å bli en ganske dramatisk tur.

Bror min ble fort lei av bærplukkingen og ville gå tilbake til huset vi bodde i. Ha sa fra til foreldra våre at nå gikk vi, men vi måtte love å spørre de andre i følget hvor vi kunne gå, for det var store områder med myrer, og de kunne være farlige.

Veslevoksne

Men utenfor hørevidde sa bror min at han husket hvor vi kunne gå, og jeg fulgte lydig med.

Vi hoppet fra tue til tue, det var spennende, og snart så vi veien mellom bjørkestammene.

Det var da det skjedde, jeg klarte ikke hoppet til neste ute, og landa midt ut i myra. Jeg blir liksom sugd tak i, men forsto nok ikke helt alvoret da. Bror min snudde seg og fikk se hva som hadde hendt. Han prøvde å nå meg, men sank nedi til knes med den ene foten. Da ble jeg redd.

Så ropte han et fortvilet langt ”hjeeeeelp!”.

Men vi hadde kommet ganske langt vekk fra foreldra våre og det tok litt tid før de voksne kom til. Da hadde jeg sunket i til livet og var blitt veldig redd. Far min ropte at jeg måtte holdte armene ut fra kroppen og prøve å være rolig. Så brakk han av ei bjørkegrein, la seg på magen oppå ei tue, og fikk strekt greina ut til meg. Da satt jeg bom fast til midt på brystet.

Sliten jente

Det kom flere til, og etter mye strev fikk de meg opp av ”botnlausmyra”. Det var ei utmatta og gjørmete jente som kom i hus og fikk bada i en stor stamp, og sovna etterpå. Og bror min? Ja, han var ærlig og tok på seg skylda for uhellet, men han hadde nok lært en god del den sommerdagen. På hjemturen gikk jeg tett bak far min, og holdt i ryggsekken hans. Og staven han hadde spikka til meg brukte jeg til å stikke i bakken foran meg.