NRK Meny
Normal

Blikkskrinet

Noen dager senere fikk jeg vite at begravelsen hadde funnet sted med bare presten og avdelingssykepleieren tilstede.

Kaffekopp og briller

Det var ingen. Det fantes ingen familiemedlemmer eller venner som han hadde ønsket skulle bli kontaktet ved sykdom eller død.

Foto: Scanpix / SCANPIX

På 1980-tallet jobbet jeg som pleieassistent på et gamlehjem i Oslo. Det lå i den enden av Storgata der det fortsatt var slitent og grått. De fleste av beboerne kom fra trange kår og var født i indre del av byen, i store grå murgårder av fattige foreldre mot slutten av 1800-tallet og rundt århundreskiftet.

Store forskjeller

Jeg trivdes godt med hyggelige kollegaer og med opplevelsen av å bli kjent med en helt ny verden av gamle mennesker. Det var store forskjeller mellom de ulike og hvordan de hadde det. Noen var fysisk spreke, men glemsomme, mens andre var skrøpelige og klare i hodet. Noen veldig søte og andre ikke så sjarmerende.

De demente var ofte lei seg og kunne sitte og gråte uten å vite hvorfor, men lot seg i stor grad lokke over i bedre humør bare vi hadde tid nok til å snakke med dem om ting de forsto. Det kunne være noe så enkelt og hyggelig som opplevelsen av det første hopprennet i Holmekollen etter krigen. Det husket alle, og fikk som regel den ulykkelige ut av tungsinnet.

Mange hadde historier å fortelle, noen interessante og noen morsomme, noen var koselige og noen rørende, og noen triste.

Tause og bitre

Noen hadde få gode minner om noe som helst så det ut til, og det var de tidligere alkoholikerne. Det var tause og bistre menn som var blitt tørrlagt mot sin vilje da de ikke klarte å håndtere tilværelsen på hospits lenger, og derfor ble flyttet over til gamlehjemmet. De fikk nok forlenget livet på den måten, men om de hadde noen glede av det, tviler jeg sterkt på.

Det er en av disse jeg vil fortelle om.

Asbjørn var en taus grinebiter. Han sa sjelden noe, og når han snakket var det i en sint og tverr tone. Jeg hørte aldri han si noe positivt. Ingen fikk et takkens ord for noe og heller aldri et smil. Det var ikke noe spesielt i veien med ham, han var bare uendelig tung og stiv i kroppen, så det var ikke han jeg ventet skulle gå bort først. Det skjedde en lørdag kveld mens jeg var på vakt.

Vi pleide å gå en runde en stund etter at de hadde lagt seg for å sjekke at alle hadde det bra. Da vi kom til Asbjørns seng, oppdaget min kollega at hånden hans var unaturlig kald, og hun fant ingen puls. Vi kontaktet legen og så trillet vi sengen med ham i diskret ut av rommet.

En merkelig opplevelse

For meg, som aldri hadde opplevd døden på nært hold før, var det en merkelig opplevelse. Jeg ble fylt av en stor tristhet samtidig som jeg ble redd. Døden er skremmende for en som selv er ung og varm og lett i kroppen. Møtet med den voksbleke kulden i huden og tomheten i en kropp som er forlatt, var brutal og kald. Den døde kroppen vitnet om at heller ikke jeg har evig liv.

Tilbake på vaktrommet igjen og litt skjelvne etter at legen hadde konstatert at døden var inntrådt, gikk vi gjennom Asbjørns journal for å finne ut hvem som måtte få beskjed. Det var ingen. Det fantes ingen familiemedlemmer eller venner som han hadde ønsket skulle bli kontaktet ved sykdom eller død.

Jeg har alltid tatt for gitt at alle har slektninger som man på et eller annet vis har en form for kontakt med. Det hadde ikke Asbjørn, og da vi gikk gjennom eiendelene hans var det lite å finne med tilknytning til noen. Ikke et bilde, og ingen navn, bare et par brune sko, briller, noen få plagg og et lite blikkskrin med en 5-øre og en 25-øring i. Det var alt han eide og etterlot seg. Sko og klær ble levert til Fretex mens blikkskrinet ble satt på toppen av et skap på vaktrommet.

Ingen husket ham

Noen dager senere fikk jeg vite at begravelsen hadde funnet sted med bare presten og avdelingssykepleieren tilstede. Jeg kunne ikke la være å tenke på at et menneske hadde forlatt livet uten å etterlate seg noen som tenkte på hvem han hadde vært, eller bare rett og slett husket ham.

Tanken plaget meg, så da jeg på en kveldsvakt fikk øye på skrinet på toppen av skapet, fullstendig glemt, tok jeg det ned. Det føltes på en måte galt å stå med det i hånden fordi det ikke var mitt, men jeg valgte likevel å legge det i vesken uten å spørre noen om lov. På et bruktmarked kunne man kanskje få solgt det for et par kroner, mens jeg var villig til å gi mye mer ved å stjele det.

Nå har skrinet fulgt meg i over 20 år og er et lite smykkeskrin med plass til den mest brukte ørepynten min. Hver morgen åpner jeg det og tar ut noe som hver kveld legges tilbake. Så lenge jeg har skrinet lever Asbjørn videre blant mine minner, og når jeg ble gammel, skal noen arve det etter meg sammen med denne historien.

Dette postkortet har avsender Kristin Hjertholm Gjerde fra Trondheim.

Hør postkortet her.