Hekseopera varmet Bergen

Det meste klaffet for arrangørene i går kveld. I motsetning til under premieren fredag, var det mildt og fint ute på Ekserserplassen ved Bergenshus Festning. Kveldssolen rakk såvidt å kaste et glødende skjær over scene og publikum i det det hele startet, en glød vi visste snart skulle avløses av flammene fra heksebålet.

Uteopera i riktig rom

Det føltes helt riktig å sitte akkurat der da, blant festningens mektige steinbygg og ringmurer fra samme tidsepoke som da den historiske Anne levde i Bergen (f. ca. 1530). Det den spartanske utescenen manglet av håndfast scenografi, tok fantasien lett over for. Ved å la blikket vandre fra festningen til Vågens seilmaster og bygatene rundt, ble følelsen av å delta i Norges mest dramatiske hekseprosess forsterket.

Snertent drama

Det er risikabelt å arrangere opera for korps og med oppmikkede solister og utendørs. Sangernes og strykernes klangnyanser forsvinner. Men Edvard Fliflet Bræins musikkdrama fra 1971 tålte det godt. Her er et tett handlingsdriv som minner om TV-seriens medrivende formspråk, hvor nye elementer om Annes mislykkede ekteskap og glødende forelskelse i stesønnen stadig legges til. Tonespråket er tett og kontant, ja rett og slett et usedvanlig overflødigheshorn av presise og iørefallende variasjoner over hans tydelige melodiske motiver.

Kontant korps

Forsvarets Musikkorps med dirigent Szilvay fulgte opp med stor presisjon, kanskje i overkant kontant i partier der dramatikk og erotikk mer skal ulme, som når Anne lengter og drømmer etter sanselig kjærlighet . Da savnet jeg fiolinteppets antydende og transparente skjær. Men i de mange dramatiske utbruddene, for ikke å glemme de mange humoristiske gags'ene, var korpsets fargerike blåserklang helt på sin plass.

Sterke hovedrolleinnehavere

Personregien kunne vært bedre; stadig frontal deklamasjon opplevdes som unødvendig gammeldags, til tider på grensen til det parodiske. Men det ble reddet av sterke hovedrolleinnehavere. Ingela Brimberg som Anne glitret og glødet i sin dragning mot forbudte følelser, og Carsten Stabell har all nødvendig klangfylde og sceneautoritet som som patriarkalsk prest og ektemann. Mindre troverdig var Tomas Lind som Martin Beyer, han ble for kvikk og pinglete som objekt for Annes sterke følelser. Koret gjorde også en solid innsats i en uteoppsetning som forsterket inntrykket av at Anne Pedersdotter er Norges folkeopera nr. 1. Når får vi en utfordrer til tronen?