Kanskje en festreise

Opera av Gisle Kverndokk. Tekst av Øystein Wiik etter Jules Verne
Regi: Stein Winge og Tzara Tristana
Koreografi: Lars Jacob Holm
Scenografi: John-Kristian Alsaker
Kostymer: Tine Schwab
Lysdesign: Franck Evin
Musikalsk ledelse: Christian Eggen
I hovedrollene Tom Erik Lie, Thor Inge Falch, Hege Høisæter og Mari Eriksmoen.
I andre solistoppgaver: Toril Carlsen, Eli Kristin Hansveen, Itziar Galdos, Magne Fremmerlid, Svein Erik Sagbråten, Knut Skram m.fl.
Direkte fjernsynsoverføring i NRK1 19. juni.

Det begynner i London. I orkesteret hører vi folkelivet, men det vi ser er grått og traurig i herreklubben i London. Der vedder Phileas Fogg om sin 80-dagers reise.

Deretter må man glemme den gamle romanen til Jules Verne for dette er ikke bare en geografisk reise, men en operahistorisk reise. Temaer og tonefall fra repertoaret og nasjonale klisjeer integreres i partituret.

Den hyperengelske ”Rule Britannia” er et fengende og litt overtydelig gjennomgangsmotiv. Og når det høres ut som Puccini, kan det være nykomponert av den elegante Gisle Kverndokk.

Modernistisk

Kverndokk er også kjent som musikalkomponist, og han velger virtuost uttrykksmidlene. Men ”Jorden rundt” er ingen familieopera hvis det betyr kjappe og innsmigrende slagere. Noen slike er det, men mesteparten av tiden er tonespråket fullblods samtidsmusikk i den modernistiske stilen som i hans forrige opera ”Den fjerde nattevakt” for fem år siden.

Sangstemmen springer ut av teksten, og melodikken er både uforutsigelig og naturlig. Som den drevne teatermusiker han er formidler han effektivt tekst og stemning fra det lavstemte til det pompøse.

Suggererende

Selv om partituret er en mosaikk av sitater, stilkopier og samtidsmusikk er det helhetlig og suggerende.

Når man lytter til et såpass krevende tonespråk, trenges det ekstra mye drahjelp fra frodige synsinntrykk, og det skorter det på.

Halvveis

Historien har mye humor, men parodiene blir bare halvveis forløst. Kameliadamen fra ”La Traviata” synges glansfullt av Eli Kristin Hansveen, men den franske amour blir langtrukken. I Roma tas vi inn i en Toscaparodi, som blir for klønete.

Når vi kommer til Egypt og India, er ikke kjempemessige kameler og elefanter nok til å skape monumentalitet. Og vi blir ikke særlig imponert av hvordan Phileas Fogg som Superman redder tempelprestinnen fra bålet.

Disco-Turandot

Henspillingene på Fidelio og Barberen i Sevilla er lyspunkter, men mesteparten av den i og for seg vakre første akt mangler fremdrift med sin rekke av stillestående tablåer.

Siste del av Stein Winges oppsetning har mer nerve og det tar av på en helt ny måte som på den fullsatte Røde Sols Plass i Bejing med en disco-Turandot ved giljotinen.

Komplisert

Oppsetningen er teknisk komplisert, og det er nettopp vanskelighetsgraden som har gitt så mange utsettelser av premieren. Ustanselig glir selvdrevne plattformer og kulisser rundt på scenen, og scenegulvet deles opp i felter som fyker opp og ned.

Men man har antakelig stolt for mye på hvor flotte plattformene er og ikke klart å integrere menneskene frodig nok i scenebildet.

Lystsjokk

Den forrige forestillingen, ”Tannhaüser”, var faktisk mer spektakulær fordi den utnyttet koret og statister så visuelt.

Scenografen John-Kristian Alsakers overveldende tepper, Tine Schwabs fancy kostymer og en effektfull lysdesign gir enkelte visuelle lystsjokk, men ikke mange nok.

Underfundig

Øystein Wiiks tekst handler om hvordan hovedpersonen Phileas Fogg er en kontrollfreak når han vil kalkulere alt som skjer gjennom tall og tidskontroll. Det skildres med underfundige og velplasserte replikker men også noen ganger litt for hverdagslige.

Petimeteret kommer til kort overfor menneskelige verdier som når det spørres ”Hvor lang er en lengsel?” Eller poetiske bilder som når de kinesiske barna holder i sine snører og synger: ”Bare dragen er fri der den kjærtegner himmelen.”

Solistkvartett

Tom Erik Lie er hentet hjem fra Berlin med sin kraftfulle og slanke baryton. Han er midt i blinken som tørrpinnen Phileas Fogg, som etter hvert bryter ut av sine tall og blir et elskende menneske.

Thor Inge Falch har slagkraftig, men noe skarp tenor og er en kjapp hjelper på reisen. Ikke rart at de to herrene faller for en storartet Hege Høisæter og en nydelig Mari Eriksmoen i de kvinnelige hovedrollene.

Aktivitet

En lang rekke solister, barnekor og voksenkor og orkester er i ustanselig aktivitet og klinger flott under Christian Eggens engasjerte ledelse.

Ved neste korsvei bør de bli enda festligere å se på.

Betydning

Da kan ”Jorden rundt” kanskje bety like mye for publikums forhold til samtidsopera som Arne Nordheims ”Stormen” har betydd for samtidsballetten.