NRK Meny
Normal

Farlig nær klisjeéne

En 28 år gammel kultfilm med live orkestermusikk ble en utradisjonell åpningsforestilling på Festspillene i Bergen. Det lokket langt flere unge til åpningen enn vanlig. Men Koyaanisqatsi ble mer et sidespor enn en fornyelse av de tradisjonsrike Festspillene.

Koyaanisqatsi - Moon
Foto: Presse

Grunnen til det var ikke at bildene til tider var synlig gamle, skutt på ’70 og ’80-tallet, med en analog teknologi som gjorde en del overganger klumpete. Heller ikke at de originale synth-lydene til Philip Glass Ensemble fremdeles dominerte i det nyarrangerte orkesterlydbildet.

Såpeglatt

Problemet var heller at filmen, og særlig Glass’ minimalistiske musikk, tar i bruk så mange enkle og velkjente dramaturgiske grep at mye opplevdes som såpeglatte klisjeer. Slik skvatt et noe vagt budskap om en verden i ubalanse (”Koyaanisqatsi”) unna, og forestillingen traff ikke helt hoppkanten til et festspill som har høye kunstneriske ambisjoner for de to kommende ukene.

Kultfigur

Philip Glass
Foto: Presse

Det manglet ikke på kreftene; på scenen foran konge, dronning og en fullsatt Grieghall satt selveste kongen av amerikanske minimalisme som sjef i sitt eget band. Philip Glass er flere ganger Oscar-nominert for sine filmkomposisjoner. Reggios regidebut regnes for å være banebrytende i sin kombinasjon av lyd og bilde, og filmen er hyppig sitert i populærkulturen.

Fremdeles aktuelt

Også innholdet er (dessverre) fremdeles aktuelt; bilder av forbruk, vanvittig teknologi, menneskemylder og masseproduksjon settes i perspektiv med bilder av mektig natur, hav, fjell og naturskapte mønstre. Filmen mer enn antyder at vi mennesker fjerner oss på en unaturlig måte fra naturen. Bilder speedes opp og ned slik at bildene folder seg ut i takt med Glass’ repetitive og enkle musikk.

Legendariske scener

Koyaanisqatsi - Orange ladies
Foto: Presse

Mye er både morsomt, lekent og vakkert. Reggio har et blikk for meningsladet, visuell symbolikk som har gjort mange scener legendariske: som damen som smiler helt stillestående til kamera mens et tog kjøres i superrask bevegelse i bakgrunnen. Også kor og orkester gjorde stort sett jobben, i Europapremieren på et orkesterarrangement som aller mest premierte utøvernes metronomiske rytmesans og evne til statisk klangdannelse.

Banal dramaturgi

Men dramaturgien og særlig musikkbruken ble for megetsigende og banal. En gutt ligger på sandstranda – som viser seg å være forgrunnen til en kraftstasjon. Vakre fjell iklés bølgende durmusikk – som slår over til mollstemt, idét en diger dumper viser seg i naturlandskapet Dette brukes som grep i utallige slike megetsigende stemningsoverganger. Glass’ musikk er danseaktig lett med repetitiv rytmikk og gjennomsiktig struktur. De musikalske motivene gjentas mens bildene endrer meningsinnhold fra positivt til negativt. Slik skal musikkens uendelige repetisjoner liksom bli ladet med ny mening ved hjelp av bildenes skiftende innhold. For meg, som aldri har vært en stor minimalismefan, føles det mer som det låter; som en fremdeles ganske banal treklang som gjentas inntil det enerverende.

Hvor er individet?

Koyaanisqatsi
Foto: Presse

Paradoksalt nok blir jeg sittende og lengte etter det som filmen indirekte roper etter; et pustende, fritt tenkende og uforutsigbart menneske, fritt fra de maskinaktige mønstrene filmen viser vi er fanget i. Slike personer finner vi mange flere av i en annen og paradoksalt nok mye eldre sjanger, nemlig opera. Kanskje til neste års festspillåpning, her festspilldirektør?

Glass-video på Youtube