NRK Meny
Normal

Jenssens Scchoktavoski bærer ikke alene

Stykket bærer ikke som symfonisk musikk alene, men kan fungere i film.

Starten er både interessant og løfterik - med de lyse strykerne som en sakte klage - et lamenti - pluss en skummel bankelyd i det fjerne - pizzicato-bass og en ugle som tuter. Komponist Geir Jenssen klarer langt på vei i løpet av de første to minuttene å etablere et goldt og øde landskap - og vi vet ikke hva som skal komme. Og dessverre, det gjør nok ikke komponisten heller.

Spill-selv-elementer

To minutter og førti sekunder uti våre musikalske nattevandring dukker enstonig repetering i messing opp som skal vise seg å bli det gjennomgående kontrapunkt til det kontemplative lydteppet. Det fungerer rett og slett ikke - vel, i beste fall som en parodi på spill-selv-timene på ungdomsskolen.

Ikke akkurat Bolero


Nå er jeg kanskje litt slem, og noen kan innvende at repetisjon og suggererende gjentakelser har fungert før. Ravels Bolero er selve stjerneeksemplet her, og morsomt nok, Jenssens Scchoktavoski er temmelig like langt som Bolero. I Bolero har ikke skarptromma annet å gjøre enn å spille den samme figuren om og om igjen, og det harmoniske forløpet er statisk helt til siste klimaks. Men vis meg den som ikke lar seg rive med av Ravels Bolero. Hvorfor fungerer ikke Scchoktavoski like godt? Fordi det musikalske forløpet ikke har en egenvilje. Vi får et par nærmest identiske crescendo-topper - og altså de nærspilte messingrepetisjonene. Men disse fungerer som påklistrete elementer. Det skaper ikke ekte spenning.

Bedre som filmmusikk

Det som fungerer best etter min mening er det landskapsaktige dvelende lydteppet - og det spilles så iskaldt at jeg grøsser. Sammen med de fjerne banke-knitre elementene maner dette til tider fram skrekkfilm-bilder for min indre skjerm. Dette stykket bærer ikke som symfonisk stykke alene - men kunne sikkert gi farge til en film av for eksempel Bent Hamer.