Normal

Utstyrsfest på erotisk sparebluss

Carmen i Bjørvika: imponerende utstyrsfest men lidenskapen tok aldri helt taket.

Carmen i Bjørvika
Foto: Erik Berg

Endelig var det igjen duket for premiere i Den norske Opera, på en av operalitteraturens klassikere: Carmen av franske Georges Bizet. Det ble en utstyrsfest av de sjeldne, men selve dramaet om den forførende sigøynerkvinnen Carmen utspilte seg på erotisk sparebluss. Starten var fyrrig nok - den erfarne franske dirigenten Marc Soustrot dro i vei med et opplagt operaorkester. De smalt til med ekte gallisk esprit, gjerne ved å ligge litt "foran" Bizets eget partitur med cymbalslag og akkordiske smell. Det lå an til full tenning inn i første scene.

Levende dyr og friskt barnekor

Her ble vi møtt av et mylder av fargerike kostymer fra 1870-årenes Sevilla - i et funksjonelt gårdsrom med rødorange murvegger. Et smart scenebilde som ble brukt gjennomgående - en buet bakvegg tjente som fabrikk i første akt, deretter vertshus og fjellborg og endelig som tyrefekterarena i siste akts dødsscene.

Den ca femti år gamle amerikanske regissøren Francesca Zambello er kjent for sitt effektive utstyrsteater, og har hatt suksess i de store internasjonale operahusene såvel som ved Broadway. Og det som fungerte aller aller best i denne forestillingen var da også folkelivsscenene med levende dyr, naturtro trær, bål, spenstig dans og ikke minst et imponerende friskt barnekor.

Carmen i Den norske Opera
Foto: Erik Berg

Erotikk på sparebluss

Men folkeliv og fest er bare bakteppe. Carmen dreier seg først og fremst om den erotiske besettelsen mellom soldaten Don José, sunget av den lativske tenoren Aleksandrs Antonenko og sigøynerkvinnen Carmen, tolket av operaens egen sangsolist, mezzosopranen Ingebjørg Kosmo.

Samspillet dem i mellom ble i beste fall erotikk på sparebluss. Kosmo sang behersket, rent og treffsikkert, både i den innledende Habaneraen, i den sensuelle Seguidillaen og i dialogscenene, men manglet gjennomgående den sensuelle klangen og intensiteten som skal til for å forføre. Dessuten var hun belemret med altfor mange teaterklisjeer i personregien, fra skjørteløfting og hoftevrikk til overdrevent skjelmske smil.

Don José tok luven fra de andre

Motspilleren Antonenko var en skikkelig krafttenor, imponerende nok - men tok helt luven fra damen som jo skulle forføre HAM. Han sang dessuten ikke alltid helt rent. Ideelt sett bør Don José besettes med en lyrisk stemme med god høyde og trøkk nok til finalens råskap.

Luven ble også tatt fra toreadoren - Ole Jørgen Kristiansen - en nokså blek tyrefekter som måtte avlevere toreadorsangen delvis fra hesteryggen (ja hesten var levende), noe som gikk ut over både rytme og klang.

Marita Sølvberg som Micaëla, vakkert og troverdig

Den vakreste og mest troverdige sangprestasjonen sto Marita Sølvberg for - med sin inderlige Micaëla som prøver å redde Don José fra undergangen.

Kor, barnekor, dansere og ikke minst orkestret og Marc Soustrot tok siste stikk i denne forestillingen. Erotikken kom fra orkestergraven, men nådde aldri helt hovedaktørene på scenen.