Barneoperaen Pollicino, en italiensk variant av Hans-og Grete-eventyret med musikk av tyske Hans Werner Henze, hadde premiere i Den Norske Opera& Ballett siste uke. Forestillingene samler stort sett fulle hus, og lørdag var intet unntak. Denne anmelder var omringet av barn på alle kanter, på scenen, i orkestergraven og i salen. Og det er igrunnen der jeg må starte selv om jeg er, på voksenvis, satt til å felle en alvorlig og godt gjennomtenkt anmelderdom. Denne operaen er om barn - blant annet sju sultne brødre.
Ungt kjempetalent
De aller fleste roller er besatt med barn - hvorav kjempetalentet Sebastian Georg Willumsen Lewis som Pollicino må nevnes spesielt. Klar og søt stemme - sikker i tonetreff, god timing, naturlig på scenen og så smalt han til med vakker hodeklang da det virkelig trengtes.
God konsertmester i ungdomsklassen
Orkestret var besatt av barn og unge fra Barratt Due og Oslo musikk-og kulturskole. Henzes partitur legger opp til at "mellombegynnere" skal makte det, men han har ikke gjort det spesielt kjempelett. Selvsagt hører vi noen svakere partier men pytt - dette fungerer som bare det med stående konsertmester i graven, den unge fiolinisten Peder Barratt-Due. Han har mye av æren for godt resultat. Én voksen må nevnes her - dirigenten Steffen Kammler - han holdt det hele sammen så det virket på meg som ingen barn på scenen var nervøse i det hele tatt.
Ingen tissing - heller ingen gisping
Også var det altså FOR barn - som det var mange av i salen. Forestillingen fenget uten tvil barnepublikumet.
Ingen barn satt urolig i stolen. Ingen måtte tisse. Ingen knitret plagsomt med godteposen.
Men - heller ingen hojet, gispet eller var hørbart redde da det dro seg til i spenning og groteskeri. Burde de det, tok jeg meg i å tenke - Er øverste suksesskriterium for barnestykker at salen lar seg rive med til den koker?
Nøkternt og usentimentalt
Før jeg svarer; her Henzes Hans-og-Grete-aktige-opera i et nøtteskall: sju små brødre med den minste Pollicino i spissen - P betyr Tommeliten - blir forlatt i skogen av lutfattige mor og far som ikke har råd til å fø på dem. Dette blir ganske nøkternt og rett-fram-fortalt med Henzes usentimentale tonespråk slik at ingen i salen steilet over en slik hjerterå oppførsel.
Dyrebarn - et høydepunkt
I skogen møter barna sju dyr - seks bekledt av de eldste barna i operaens barnekor. Med fabelaktig søte kostymer - med ordentlige dyrehoder, artig dyregange-koreografi og stemmer som nådde ut tross hodeprakten, var de et lite høydepunkt i spelet.
Til slutt - som en variant på heksa i Hans og Grete, må barna overnatte hos Menneskeeteren - framstilt av den voksne tenoren Marek Lipok. Han var ok, men ikke veldig grotesk. Regissøren Heidi Bruun Nedregaard hadde gjennomgående valgt å avstå fra eksessene. Hun holdt spillet stramt og konsentrert.
Nei, det må ikke koke
Og der er jeg framme ved svaret på om salen må koke i en barneopera for at det kan kalles suksess ? Svaret mitt er nei; for ved å holde de thrilleraktige sidene ved storyen i tømme, tror jeg både barn og voksne i salen tok inn flere sider av operaen, ikke minst Henzes nennsomt tilpassete tonespråk. Han går fra den enstonige melodilinje til det rytmisk tøffe, fra atonal orkestersats, til cabaret og menuett. Sånn sett kan man si at man ofret den dionysiske øyeblikksfesten for at operakunstnen kunne framstå mer apollinsk og veloverveid. Og det fungerte i tilfellet "Pollicino".
Liten epilog
Til slutt vil jeg gi ekstrablomst til den som hadde funnet på og øvd inn applaus-regien. Her gikk det unna til musikk og skrål; de medvirkende skle inn på scenen, bukket, danset , tøyset, lo og sang. NÅ jublet publikum til taktfast klapping. Så ble det litt dionysos likevel.
